I anledning LO-kongressen. Jeg har sagt det før og sier'e gjerne igjen: Når et parti med navnet Arbeiderpartiet regjerer, da er LO som et drivverk med tannhjul uten tenner. Det bare surrer rundt og rundt uten å få tak i noe som kan drive krafta videre. Eksempla som følger er henta ut fra den virkeligheta vi nå står i:

LO vil ikke frede pensjonsgrensa på 62 år og belønnær dermed folk med god helse og jobber du kan stå lenge i. Men hva da med folk som har stått i harde jobbær og ikke orkær mer? De blir straffa av det systemet «pensjonsreforma» er en del av med den hellige levealdersjusteringa. For vårs som opplevde arbeids- og inkluderingsminister Marte Mjøs Persen lire av seg klisjeer og banaliteter i Dagsnytt-18 om pensjoner, skjønner jo fort at det ikke er mye å hente av støtte for økte pensjonær der siden LO følger Arbeiderpartiets faner.

Hva så med LOs holdning til strømprisær og drivstoffprisær? Dem ha'kke løfta en finger for å redusere prisen på drivstoff, her lar'em det såkalte grønne skiftet fargelegge problemet. Dem ønskær ikke å begrense eksporten av kraft sjøl med lav vannstand i magasina. Det vil si - under dekke av at tilknytninga til EUs energimarked er hellig for parti og fagbevegelse, vil prisnivået fortsatt væra høyt framover, kanskje 10-15 år til man endelig forhåpentligvis har greid å etablere en massiv kraftutbygging som vil kunne få ner prisane eller rista på de grå hjernecellene og klekka ut en lur plan for å redusere prisnivået.

Når partiet og LO ikke vil reforhandle energiavtalene som blei etablert under forrige regjering, er det jo helt tydelig at dem gir blaffen i den alvorlige innvirkning prisane har på vanlige folk og norsk industri. Et siste punkt er hvorvidt LO vil jobbe for å rødda opp i kaoset som råder innafor jernbaneområdet. Forrige regjering innførte jernbanereforma med oppstøkking og konkurranseutsetting i tråd med EU sin fjerde jernbanepakke. Aktive, oppegående folk innafor jernbanefaget ønskær unntak fra detta i EØS-avtalen. LO har hittil ikke vist tegn til kamp mot avtalen og det såkalte arbeiderpartier jobbær hvertfall ikke aktivt i så måte.

Dette er en passivitet som grenser til å se på vanlige folk og arbeidsfolks kår som irrelevant. Toppfolka i parti og fagbevegelse kommer jo fram uansett! Og da har jeg ikke nevnt at man nok en gang unngikk streik i siste, lange overtidstime - siden Arbeiderpartiet regjerer og mest sannsynlig er lønnstillegget allerede oppspist på grunn av strømprisær, matprisær og drivstoffprisær.

Innledningsvis nevnte jeg drivverk uten tannhjul. Jeg hadde en gang en sykkel i samma tilstand. Jeg måtte ha'n inn til overhaling hos en av byens gode sykkelreparatører. Den gikk mye bedre etterpå!