Helsetjenesten i Horten kommune

DIAKON: Anne Karine Jordsmyr stiller spørsmål ved helsesjefens argumentasjon etter at ALS-rammede Wanja Øksøy fortalte sin historie i Gjengangeren. Foto: Guri Larsen

DIAKON: Anne Karine Jordsmyr stiller spørsmål ved helsesjefens argumentasjon etter at ALS-rammede Wanja Øksøy fortalte sin historie i Gjengangeren. Foto: Guri Larsen

Artikkelen er over 6 år gammel
DEL

min mening

Jeg har som mange andre lest avisens reportasje om hvordan Wanja Øksøy opplever sitt møte med hjemmetjenesten her i Horten. Hennes fortelling gjør stort inntrykk, og det er ikke vanskelig å forstå hennes fortvilelse og oppgitthet.
I avisa fredag 6. desember kommer helsesjef Emil Hansen med sin uttalelse om denne saken, og for meg er det helt ufattelig at han sier det han sier.
Wanja Øksøy har en sjelden sykdom, men ALS er en sykdom som rammer flere. Det er en sykdom som er utrolig brutal mot dem som blir rammet; en sykdom som etter hvert angriper de fleste av kroppens funksjoner.
Denne pasientgruppen trenger, på lik linje med de mer vanlige sykdommene, å bli møtt på en god måte. Min opplevelse av helsesjefens uttalelse er at Wanja nærmest blir avvist på sine ønsker om dette.
I tidligere oppslag om samhandlingsreformen har vi lest at ledelsen i Horten kommune sier kommunen er godt rustet til å ta i mot pasienter som skrives ut fra sykehuset. Samhandlingsreformen betyr at alvorlig syke og pasienter med sjeldne sykdommer blir en stor del av kommunenes helsetjenester. Det betyr at det i fremtiden blir flere som er i den situasjonen Wanja er nå. Hvordan har Horten kommune tenkt å møte dette?
I sin uttalelse sier helsesjefen: «Dette med underbemanning er nesten helt uinteressant». For hvem er det uinteressant? Jeg vil tro at det ikke er det, verken for brukere eller for de som jobber i hjemmetjenesten.
Hver gang det er snakk om hjemmetjenesten, får vi høre om effektivisering. Jeg synes vi har hørt lenge nok om dataverktøy, kjøreruter og andre ting. Intervjuet med Wanja Øksøy viser at det også må jobbes med andre ting.
Til syvende og sist er det dere politikere som har ansvaret. Nå skal budsjettet for tiden fremover behandles. Jeg skjønner at det er mange hensyn å ta, og det kan ikke være lett å få den økonomiske kabalen til å gå opp. Det budsjettet som nå legges frem, satser på skole og oppvekst; noe som jo er flott.
Men, det sies at for å få det til, må man blant annet ta to millioner av helsebudsjettet. Og det er da jeg spør: hvordan kan man ta enda mer fra en sektor som fra før av sliter med store underskudd?
Igjen ble dette begrunnet med at man kunne spare med mer effektivisering av helsesektoren. Ordet effektivisering kan virke svært så flott, men hva skjuler det seg bak dette? Vil det bety enda flere dobbeltrom på Braarudåsen? At hjemmetjenesten blir mer belastet? Innskrenkninger på dagtilbud? Bemanning på institusjoner blir dårligere?
Mange ganger skulle jeg ønske at vi fikk høre fra de som jobber ute i felten og på våre institusjoner om hvordan hverdagen egentlig er. Jeg tror at bildet kanskje ville bli noe annerledes enn det som tegnes for meg av de som er ledere.
Kjære politikere: Wanja Øksøy har stått modig frem om sin situasjon. Ta dette på alvor. La det ikke bare bli med prat det dere nå gjør. Dere har et ansvar, både økonomisk og for å sørge for god ledelse.

Hilsen
Anne Karine Jordsmyr
Diakon

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken