Borre Vikinglag skal ha stor ære for årets vikingmarked, enda en gang har de vist at Borre er det naturlige sted å ha slike kulturrangmenter i Vestfold. Markedet var en blanding av levende "sirkus", børs og katedral.
Her støtte jeg på variasjoner av Asterix, Hårek den Hardbaldne og Kark, men også beserker jeg helst unngår å møte langs en øde landevei.
Landsbyen summet av mange tungemål, norsk, svensk, dansk, islandsk, russisk, engelsk og polsk. Rundt drageteltene ruslet folk fra en vill fortid, tatoverte slåsskjemper fra fremmende land i fargerike kostymer iført skarpe våpen og rike sølvsmykker. Her var barmstore kjerringer i rød stakk, trubadurer med harpe og tromme, driftige håndverkere som skar i tre eller sydde sko. Her var shamaner og goder, skjeggete høvdinger, en smekker lyshåret møy eller to. Her myldret ungene barføttes, spelsauene breket, kremmerne fristet med beinkniver, røde perler og gråpels, kvinnene danset og krigerne sloss, ofte og villig. Mannefallet var stort men ublodig.
Gaia duvet ved brygga, på stranden lå noen smekre rorfartøyer, mens de første bordgangene til det nye Osebergskipet ble grovhogd under trærne. Og ungene fikk karlslig hjelpe til. Det luktet kjøttgodt fra jerngryta som hang over bålet, men det var lite munngåt å smake, her fantes verken diktermjød eller Brage-skål! Har vikingene blitt avholdsfolk? Har de sluttet å dikte?
Men kanskje gudedrikken ikke var beregnet på oss besøkere, vi som kom som turister på dagtid?
At det regnet litt var det ingen som brydde seg om, ullklærne varmet, bålet likeens.
Men aldri har jeg sett så skitne føtter.
Vikingmarked i Borre bød på en tidsreise tilbake til år 1000 der vikingfolket levde ut sine fantasier i tidsriktige klær i teltlandsbyen gjemt i skogen. Her lyste dyreskaller fra høye stolper, her var dragevimpler, mørkemakter og farlige sverdfolk. Mon tro hva ungene tenkte når skyggene danset fra faklene i mørket?
Hurra for Borre Vikinglag. Jeg vil gjerne delta neste gang. Ikke som viking, men som munk under kristenkorset. Men jeg bærer våpen under ulldrakten, litt munter sverdkristning kan høyne stemningen når verken forkynnelse eller ekte jakobsrelikvier gjør inntrykk på Odinfolket.
Eivind Luthen, sjefspilegrim.
Her støtte jeg på variasjoner av Asterix, Hårek den Hardbaldne og Kark, men også beserker jeg helst unngår å møte langs en øde landevei.
Landsbyen summet av mange tungemål, norsk, svensk, dansk, islandsk, russisk, engelsk og polsk. Rundt drageteltene ruslet folk fra en vill fortid, tatoverte slåsskjemper fra fremmende land i fargerike kostymer iført skarpe våpen og rike sølvsmykker. Her var barmstore kjerringer i rød stakk, trubadurer med harpe og tromme, driftige håndverkere som skar i tre eller sydde sko. Her var shamaner og goder, skjeggete høvdinger, en smekker lyshåret møy eller to. Her myldret ungene barføttes, spelsauene breket, kremmerne fristet med beinkniver, røde perler og gråpels, kvinnene danset og krigerne sloss, ofte og villig. Mannefallet var stort men ublodig.
Gaia duvet ved brygga, på stranden lå noen smekre rorfartøyer, mens de første bordgangene til det nye Osebergskipet ble grovhogd under trærne. Og ungene fikk karlslig hjelpe til. Det luktet kjøttgodt fra jerngryta som hang over bålet, men det var lite munngåt å smake, her fantes verken diktermjød eller Brage-skål! Har vikingene blitt avholdsfolk? Har de sluttet å dikte?
Men kanskje gudedrikken ikke var beregnet på oss besøkere, vi som kom som turister på dagtid?
At det regnet litt var det ingen som brydde seg om, ullklærne varmet, bålet likeens.
Men aldri har jeg sett så skitne føtter.
Vikingmarked i Borre bød på en tidsreise tilbake til år 1000 der vikingfolket levde ut sine fantasier i tidsriktige klær i teltlandsbyen gjemt i skogen. Her lyste dyreskaller fra høye stolper, her var dragevimpler, mørkemakter og farlige sverdfolk. Mon tro hva ungene tenkte når skyggene danset fra faklene i mørket?
Hurra for Borre Vikinglag. Jeg vil gjerne delta neste gang. Ikke som viking, men som munk under kristenkorset. Men jeg bærer våpen under ulldrakten, litt munter sverdkristning kan høyne stemningen når verken forkynnelse eller ekte jakobsrelikvier gjør inntrykk på Odinfolket.
Eivind Luthen, sjefspilegrim.