Årringer

Artikkelen er over 5 år gammel
DEL

Et beskjedent steinkast fra stedet vann møter land ved Kjølhalskogen, står et tre og klamrer seg til livet. Det er blant landets eldste, og selv om det må både støtter, bolter og barduner til for å holde det oppe, så har det noe evig over seg. Tordenskioldeika minner oss om at det som var før, henger sammen med det som er nå.

Den siste uka har handlet mye om hvordan vi tar vare på våre eldste. Denne gang var det en av byens mest erfarne leger som startet debatten. Arnt Grav har nesten 1700 pasienter, mange av dem er eldre, og observasjonene han gjør seg, har skremt ham i retning gravalvor.

Det er for vanskelig å få sykehjemsplass, mener doktor Grav, og tegner et bilde av eldre som lider og pårørende som sliter. Han slår fast at de som i dag slipper gjennom nåløyet, er sykere enn de som slapp gjennom for tjue år siden. Han mener eldre i kø havner på sykehus på grunn av feilernæring og underernæring. Det går på menneskeverdet løs, slår han fast.

Det er mulig å innvende mot Gravs innlegg at han kanskje burde belagt påstandene med tall. Det er også mulig å påpeke at det ikke er så rart at de som får sykehjemsplass i dag er sykere enn de som fikk plass for tjue år siden. Både medisinen og kunnskapen er bedre enn før, tilretteleggingen har kommet lenger, hjelpemidlene som gjør det mulig å leve under eget tak, likeså.

Like fullt er det verdt å merke seg historiene som dukker opp i kjølvannet av Gravs legesukk. Nær samtlige handler om pårørende som føler at deres kjære har havnet i en kø de knapt ser enden på. Det er historier om velmenende helsepersonell på hjemmebesøk – de gjør så godt de kan, men tiden strekker ikke til. Og det er historier om noens mammaer og noens pappaer som faller, føler frykt eller forvirring.

Statistikere og sosiologer vil sikkert fnyse av slik bevisførsel. Teorier basert på enkelttilfeller omtales i slike kretser gjerne lett foraktelig som «svogerforskning». Men kan historiene likevel lære oss noe?

«Alderdommen er den verste av alle dommer», hørte jeg en gang en mann uttale. Jeg mistenker ham for å si det han sa i mild fascinasjon over egen ordkunst, og ikke fordi han egentlig fryktet å bli eldre. For de færreste gjør det. Det mangler ikke på undersøkelser som konkluderer med at både tilfredsheten og følelsen av velvære øker med alderen. Statistisk og generelt sett.

Men statistikk er også enkeltskjebner, og om vi tar oss tid til å lytte kan skjebnene lære oss mye om hvordan vi driver vår eldreomsorg. Kanskje kan de også få kommunen til å innse at påstanden om at det finnes sykehjemsplasser nok, er i overkant bombastisk. Og garantert kan de lære oss mye om en av vår tids største utfordringer: forventningene.

For et liv i velferdsstaten har fått oss til å forvente at det meste bør bli bedre. Sønn tjener mer enn far, datter lever lenger enn mor, dagens arbeidstakere har flere rettigheter enn gårsdagens. Og morgendagens eldre skal naturligvis ha bedre tilgang på sykehjem enn dagens. Men får de det?

Jeg har dykket ned i Statistisk sentralbyrås beregninger om befolkningsutvikling i vår kommune. Tallene er spennende lesing for alle som er glade i kulerammer. Det viktigste tallet å kjenne til, er kanskje dette: I dag bor det 1.200 mennesker som er over 80 år i Horten. Om bare tjue år er antallet nesten fordoblet. Hvordan skal vi da klare å leve opp til forventningene?

Jeg tror den beste starten vi kan gi oss selv er å lytte til enkelthistoriene. Både fordi det kan hjelpe oss til å forstå den virkeligheten vi om få år vil møte, og fordi det er vår plikt å skape verdige rammer for våre eldste. Det handler om å ta vare på røttene.

Skulle noen ønske seg et mer billedlig uttrykk for hva jeg mener, anbefaler jeg en tur ned til den gamle eika ved Kjølhalskogen. Treet er blant landets eldste, men ser du det om våren, vil du oppdage at det fremdeles driver fram nye blader.
 

Torgeir Lorentzen
redaktør

Artikkeltags