Husker du denne?

Skyggesyklisten til Anders Kaardahl er for lengst forsvunnet fra gatebildet, men har festet seg et sted mellom sjela og ryggmargen.

Skyggesyklisten til Anders Kaardahl er for lengst forsvunnet fra gatebildet, men har festet seg et sted mellom sjela og ryggmargen. Foto:

Artikkelen er over 7 år gammel
DEL

Lokale nyheter – 5 kr for 5 uker

Hvorfor finner noen glede i å skrive navnet sitt med sprayboks på byens bygninger?

Ok, jeg erkjenner det: Det finnes graffiti som sitter fast i hukommelsen også lenge etter at den er vasket av veggen. I Fyllinga var det en slik. Jeg husker den fra min barndoms fisketurer, når båten var vel fortøyd og vi satte oss på sykkelen, kanskje med en pose makrell på styret. Om sola sto lavt, var det nesten så vi så oss selv der på veggen, eller var det gjerdet, i hjertet av småbåthavna. Skyggetegningen av en syklist på vei hjem i kveldssola er for meg eksempelet på hva gatekunst kan være. Skapt lenge før ordet graffiti var en del av vårt språk. Av en kunstner som også den gang visste hva han drev med.

Skyggetegningen av mannen på sykkel er for lengst borte, men jeg er neppe alene om å savne den.

Det finnes også andre gatetegninger, hos oss og i andre byer, som mange vil si beriker utemiljøet. Tegninger som lyser opp triste fasader. Tegninger som forteller en historie. Tegninger som skaper en fantasi, en følelse eller et engasjement.

Jeg skriver dette for å understreke at jeg tror vi må erkjenne at det er forskjell på graffiti. Den kan være god, den kan være dårlig. Den kan være velplassert eller malplassert. Den kan bli møtt med anerkjennelse, skuldertrekk eller forbannelse.

Jeg sitter likevel med en følelse av at det stadig sjeldnere ristes god graffiti ut av sprayboksene. Der gårsdagens graffiti i hvert fall tidvis kunne inneholde kunstneriske kvaliteter, bør verkene fra dagens ambassadører kun unntaksvis påkalle annet enn hoderisting.

Verst er taggerne. De som nylig på feigt og uvettig vis har tilgriset det rehabiliterte batteriet i Fyllinga. De som har skriblet sine navntrekk på eldreboliger, gateskilt og husvegger. De som etter min mening nærmest uten unntak bommer både i form, innhold og valg av arena.

For der graffititegneren i hvert fall forsøksvis skaper gatekunst, nøyer taggeren seg med å skrive sitt eget navntrekk. Jeg har sjelden noe imot at kunstverk signeres, men når kunstverket uteblir og det eneste som presenteres er signaturen, forsvinner ethvert kunstnerisk innhold, og ethvert budskap.

For meg er taggeren en person som roper for å bli hørt, men som ikke har noe å si.

Tagging er skadeverk og visuelt hærverk. Det er ødeleggelse av annen manns eiendom. Det er kostbart, stygt og formålsløst. Med mindre målet er å irritere sånne som meg.

Forhåpentlig kartlegger politiet grundig skadeverket som har tiltatt i Horten den siste tiden. Og forhåpentlig vil konfliktrådet så ofte som mulig kunne bringe taggerne og bygningseierne sammen – slik at taggerne skjønner at livets handlinger ofte har konsekvenser. Og slik at taggerne får sjansen til å gjøre opp for seg med skrubb og malingsfjerner.

På den måten vil også de oppdage at tagging er mer enn guttestreker på en vegg.

Torgeir Lorentzen, ansvarlig redaktør
 

Artikkeltags