Løypeee!

STRIDENS KJERNE: Hvem har retten til å bevege seg i og rundt skiløypene. Diskusjonen har gått høyt i Gjengangerens leserbrevspalter denne uka.

STRIDENS KJERNE: Hvem har retten til å bevege seg i og rundt skiløypene. Diskusjonen har gått høyt i Gjengangerens leserbrevspalter denne uka.

Artikkelen er over 10 år gammel
DEL

 

Jeg liker Sjøsiden. Stedet dekker de fleste av mine materielle behov når det nærmer seg helg: en bokhandel, en fiskedisk og noen hyller med vin. Dessuten har senteret rullebånd mellom etasjene. Det beveger seg ikke fort, omtrent som en gjennomsnittlig Old Boys-spiller, men er like fullt et rullebånd. Da senteret åpnet, omtalte en oslovenn av meg båndet som et bevis på at sivilisasjonen endelig hadde kommet til Horten. Med stort alvor lærte han meg også regel nummer én i slike høyteknologiske farkoster: stå på høyresiden, gå på venstresiden.

Opplæringen hadde sin effekt. Jeg står alltid til høyre. Jeg går alltid til venstre. Man kan da byreglene.

Også skogen har sine regler. Om vinteren defineres de naturlig nok av skiløperne: I oppoverbakker går man ut av løypa når noen kommer nedover. Skiløpere med pulk har forkjørsrett. Det finnes bare en tursjokolade. På tur uten ski, velg sti.

Av og til utfordres reglene. Når en hundeeier til fots møter en løypedesigner på ski, blir det raskt diskusjon om hvem som har retten på sin side. De siste dagenes debatt i leserbrevspalten, viser alvoret. Sheriff, idioter og hærverk. Rop, kjeft og sviktende høreapparat. Ordene har vært mange og harde. Debattantene likeså. Det er så man har vurdert å gjemme avisa for sine mindreårige barn.

Det tilsynelatende pussige er at begge parter dyrker den samme interessen for friluftsliv. De elsker å være ute, de lytter til skogen, de puster den inn og vokser med den. Begge parter hevder dessuten at de har retten på sin side: Løypedesigneren som gratis arbeider time etter time for å sikre oss jevne, trygge spor. Den gående hundeentusiasten som kjenner reglene i allemannsretten.

Av og til tar jeg meg selv i å småbanne over sjåfører som ikke momentant stanser når jeg inntar et fotgjengerfelt. Andre ganger slår jeg iltert i rattet på grunn av fotgjengere som brått finner det for godt å krysse veien over de samme sebrastripene. I begge situasjoner hevder jeg min rett til ilterheten.

Og jeg vet det er smålig. For selvrettferdigheten er ikke noe særlig vakkert syn. Den kveler romsligheten og ødelegger humøret. Mitt humør og andres humør. Den leder til retthaveri og det som verre er.

Derfor blir jeg ekstra glad når to av aktørene i dag møtes i Gjengangerens spalter. De er fremdeles uenige, men de klarer å le av sitt tidligere sinne. De viser at det er mulig å diskutere reglene for vår adferd i det offentlige rom, de synliggjør forskjellene, og de gjør plass for den romsligheten som enhver uenighet og diskusjon fortjener. En romslighet som de fleste av oss ønsker å utvise, men som i praksis er så vanskelig å framkalle. Om jeg treffer de to på Sjøsiden en dag, lover jeg å takke dem for deres bidrag.

Men mindre de står på venstre side av rullebåndet.

Torgeir Lorentzen,
ansvarlig redaktør

Artikkeltags