Behovet for et ankerfeste

Artikkelen er over 5 år gammel
DEL

Lytter du riktig, riktig godt etter, kan du fremdeles høre lyden av vervenstuten over Horten.

Jeg husker den som en litt klagende uling som fylte gatene med sykler og blikk fulle av hjemlengsel og sofa og kjøttkaker i brun saus. Det var Horten slik bare Horten kunne være ved arbeidsdagens slutt. Det var byen vår i fart og bevegelse. Det var byen slik Verven skapte den.

Og det var livet slik Verven formet det. Jeg var langt fra den eneste som så min egen framtid der.

Jeg husker en skoletime. Kanskje var det allerede i første klasse. Livet gikk i hvert fall i kortbukser og Eva på Granly – vi kalte henne frøken – ville vite hva vi skulle bli. Jeg var ikke i tvil om at svaret var sveiser. Sveiser på Verven. Jeg hadde også et alternativ dersom lykken eller evnene ikke skulle strekke til.

Det året jeg stengte skoledøra bak meg for siste gang, lukket også Verven sine porter. Dermed rykket jeg ett hakk ned på ønskelista. Og, ja, jeg er i yrket ennå. Verden gikk neppe glipp av noen stor sveiser.

Historien illustrerer hva Verven var for mange av oss. Det var dit vi var på vei, det var dit vi skulle, det var målet for vår personlige reise gjennom byens gater.

Selv tok jeg denne uka turen til Lokalhistorisk senter. Senteret lanserte bok nummer to i den historiske serien om Verven, og vi var mange som var nysgjerrige på resultatet. Kanskje var fylkesmann Erling Lae den som mest presist oppsummerte inntrykket. Gjennom historien om Verven fikk han historien om Horten, og dermed et bedre grunnlag for å forstå byen vår, konkluderte han.

Lae er en klok mann, og han har evnen til å betrakte oss utenfra. Som han, bør også vi bruke historien for å komme oss selv nærmere.

I tillegg kan vi bruke Verven som et bilde. Selv har jeg stor glede av følgende lille metaforiske observasjon hentet fra verftets barndom: Da seilfregatten Freia fikk byggenummer 1 i 1828, måtte skipet på grunn av sin konstruksjon og behovet for oppdrift, sjøsettes med baugen først. Slikt hørte sjeldenhetene til, det skulle gå 155 år før det samme skjedde igjen. Vervens siste båt, supplyskipet Finn Barents, ble nemlig sjøsatt på samme måte.

Slik sørget tilfeldighetene for å ramme inn Horten Verfts historie, og historien har samtidig gitt oss metaforen for hvordan vi selv bør møte framtiden. Med baugen først.

Men det er ikke nok å se framover, vi må også vite hvor vi kommer fra. Det høres enkelt ut, men skal vi være ærlige sliter vi litt med dette. Vi bor i en ung by som ikke alltid er like trygg på seg selv. Vi blåser litt med vinden, vi driver litt hit og dit. Desto viktigere er det at vi finner fram til de skikkelige ankerfestene – de som trygger posisjonen vår, og som gir oss roen til å planlegge neste reise.

Historien er et slikt feste. Den plasserer oss inn i en sammenheng. Den gjør at vi som er her nå, skjønner at vi også er en del av de som var her da.

Den fulle forståelsen av at vi alle er mer enn vi er i øyeblikket får vi kanskje bare dersom vi våger å se oss selv utenfra, og dersom vi evner å lytte etter lyden av den litt klagende ulingen som en gang formet vår by.


Torgeir Lorentzen
redaktør

Artikkeltags