Norge har et dårlig rykte med tanke på vår forvaltning av dyr og natur. Sel-, hvalross- og hvalfangst er blitt stoppet av press fra utlandet. Som nasjon har vi desimert arter i fleng. Norge er landet som hater dyr.

Vi vernere ser med økende fortvilelse og bekymring på at lovverket uthules mer og mer i ulv og andre rovdyrs disfavør. Fra å være et minimumsmål har nå bestandsmålet blitt et maksimumsmål i praksis. Fra å være en beskyttet sone, skytes det nå ut intakte stabile familiegrupper inne i ulvesonen. Saueargumentet og fryktkortet er nå blitt byttet ut med bestandsmålskortet mer og mer de siste to-tre årene fordi det faller på sin egen urimelighet å bruke disse argumentene på uttak av ulv. I fjor tok ulv 4 sauer totalt i region 4. Ulvefamiliene som nå blir skutt ut med statens velsignelse og i regi av lokale trofélag og SNO med helikopter og pumpehagle, har slik tatt særdeles lite sau, så en kan ikke skylde på det lenger. Rovdyr tar under en prosent av alle beitedyr som går tapt hvert år. Ulv er det rovdyret som tar færrest sau i Norge. For hver sau som er rovdyrdrept får sauebonden erstatning for 19 sauer. Slakteprisen er mye lavere enn erstatningssummen for sau tapt til rovdyr. Det lønner seg altså å skylde på ulven. 86 000 sauer dør på utmarksbeite hvert år av andre årsaker enn rovdyr. Cirka 14 000 dør som følge av rovdyr. Dette er antakelig et svært grovt estimat. Det reelle tallet er nok betydelig mindre. Nå utraderes fire ulvefamilier for fire sauers skyld!

Fryktkortet er også lite troverdig. Det er mye farligere å ferdes i trafikken eller å spise en vaffel med syltetøy om sommeren på grunn av veps, enn å ferdes i et revir. Skal vi fjerne alle biler og veps? Det er ikke påvist drap av ulv i Norge på over 200 år og selv den historien har et mytisk, udokumentert preg. Men ulvemotstandernes tårer selger. Bilder av ihjelrevne sauer selger. Mediene får likerklikk av slikt. Det spilles på folks følelser. Men vi vet at det er overdrevent og urealistisk, ikke sannferdig. Myten om den blodtørstige Rødhetteulven har ikke rot i virkeligheten. Det har nok de fleste mennesker i Norge begynt å ta inn over seg. Den verste toppredatoren i naturen er ikke ulven, det er mennesket.

Disse argumentene om frykt og sau er altså på vikende front. Derfor er bestandsmålet det fremherskende argument nå. Retorikken har endret seg. Vi må forholde oss til bestandsmålet, heter det nå. Vi følger bare Stortingsvedtaket, sies det. Et kunstig lavt bestandsmål som etter hvert er blitt et maksimumsmål som ikke er egnet til å få en bærekraftig bestand.

Det handler ikke om frykt, ikke om sau, og heller ikke om bestandsmål, men det handler om ELG og penger; Jaktrettigheter, troféjakt, kapitalinteresser. Vi har lange tradisjoner for jakt og rovdyrhat i Norge. Ulven går jegerne i næringa. De vil ha elgen for seg selv. Jegerne skyter 35 000 elg i året. Ulv dreper ca 800 elg i året. Skogeierne tjener gode penger på å selge jaktlisenser, men jaktområdene forringes hvis det er revir i nærheten. Det er store penger i elgjakta både for skogeieren og jegeren. Og det handler om troféjakt. Det gir status og respekt å ha skinnet av selvskutt ulv på veggen i en del rurale miljøer.

Skogeiere og næringsinteresser har kontakter langt inn i maktens korridorer. Stemmesanking til Sp og andre rovdyrfiendtlige partier er det politiske motivet for å utrydde en art fra norsk natur. Vi har altså gått fra skadefelling av såkalte skadevoldere utenfor ulvesonen til uttak av stabile familiegrupper inne i sonen. Det foregår nå en desimering av ulven som er ren utrydding. Vi hadde 56 helnorske ulver da jakten startet, nå er de i ferd med å skyte ut 28 av dem. Dette er ikke lovlig og ikke i tråd med våre internasjonale forpliktelser. Det slaktes altså ned av en bestand som allerede er på eksistensminimum.

Det vises også til at ulvejakt skal virke konfliktdempende. ‘Konfliktdemping’ innebærer kun å stagge gemyttene på aktive rovdyrmotstandere og handler definitivt ikke om å dempe konflikt rovdyr – sau eller verner-motstander; her har konflikten spisset seg til og er svært betent, det har den vært lenge.

Barth-Eide slår alle rekorder når det gjelder å tøye lovverket og rettsapparatet til det ytterste for å få drept flest mulig ulv. Det siste lovkrumspringet nå er et skrekkeksempel og viser hvor langt Stortinget og regjeringen, er villige til å gå for å utrydde en art. Rovviltnemndene, som nesten utelukkende består av bønder og jegere og senterpartister (de utgjør godt over 60 % av medlemmene), foreslo abnormt store uttak i hver sin region nå før jul i 2021 og dette ble støttet av KLD.

Jakta som skulle startet 1. januar i år ble stoppet i tingretten. Staten anket umiddelbart, krevde fremskynding av avgjørelsen i lagmannsretten og slik at dyrevernorganisasjonene, vinnende part, fikk kun 4 – fire – dagers anketilsvarsfrist! Staten forserer slik sin egen sak mens andre saker vanligvis har svært lange behandlingstider og disse måtte vike for staten. Denne saken har gått foran andre hastesaker, noe som er etisk betenkelig i seg selv. Det hastet så veldig fordi ulvejakten inne i sonen foregår fra 01.01.-15.02.2022, tiden begynte å renne ut. Lagmannsretten hastebehandlet slik det hele og fredag 12.02. kl. 1530 forelå en forhastet og svært dårlig fundert dom – lagmannsretten overprøvde tingretten, jakten var likevel kjent lovlig og kunne settes i gang med umiddelbar virkning. Lagmannsrettens håndtering kan tjene som et skrekkeksempel på hvordan en bruker makt for å bli kvitt brysomme aktører og for å få gjennomført vedtaket før kjennelsen kunne ankes. Dagen etter var alle ulvene i Hornmoen skutt på få timer, jegerne hadde nok ringet dem inn og sto klare, dette er selvsagt spekulasjon, men hvordan kunne de ellers være så raske og utradere hele Hornmoenreviret på bare noen timers varsel?

Imidlertid hadde staten nok et problem: i rovviltforskriften står det at jakt skal vare til 15.02 av hensyn til ulvs paringstid og yngletid. En endring på dette ville kreve en høring. Dette omgikk KLD behendig ved å omdefinere jakta til ‘ekstraordinært uttak’, utvide jakta til 01.03., og sette SNO på saken med effektiv avretting med hagle fra helikopter, bruk av droner og andre virkemidler som de har tilgang på. De kan også benytte lokale jegere til å samarbeide om drepingen. ‘Ekstraordinært uttak’ skal kun benyttes til skadefellingsløyver. Det finnes det absolutt ikke hjemmel for her. Nok et eksempel på tøyning og uthuling av lovverk og omdefineringer, alt for å utrydde en art.

Vi vernere har hatt hektiske dager nå. Vi har vært ute i revirene, vi har hatt haste-epostaksjoner til storting og regjering, vi har hatt lysmarkering foran slottet, sittnedaksjoner foran KLD, det er leserinnlegg osv. Vi er svært fortvilet og desperate, vi gråter mye. Hva med våre følelser, hva med vår livskvalitet? Hva med vår frykt for at en art vil bli utryddet fra norske skoger? Dette er et overgrep mot en utrydningstruet art, norsk natur, mot oss som elsker dyr og natur og mot kommende generasjoner. Vi føler oss avmektige stilt overfor en slik ‘fiende’ som staten nå synes å være. Dette er ikke vår regjering. Dette er ikke vårt Norge. Vi skammer oss over å være norske. Det lukter korrupsjon og nepotisme lange veier. Hatet mot en kritisk truet art er tatt helt ut av proporsjoner. Jeg håper dette får etterspill mot Norge internasjonalt.

Vi er mange som er for ulv i Norge, over 60 prosent av befolkningen, og noen av oss er mer engasjerte enn andre, selvsagt. Hvordan kan man i det hele tatt være imot ulv? Være imot en art? Hele formuleringen er helt absurd.

Norge smykker seg med å være et naturelskende land. Vi har mye vakker natur som vi er stolte av. Men vi ernærer oss på fossil energi og tar skogene våre som en selvfølge mens arealtap, flatehogster og nedbygging av natur og dyrs habitater skjer i et svimlende tempo. De fleste orker ikke å engasjere seg, vi fylles med avmakt. Ulven er blitt et symbol – for alt som er dumt og urettferdig for motstanderne, og for den uberørte, ekte naturen for oss vernere. Ulv er en karismatisk art, ulven er ikke alene om å bli utryddet fra Norge. Daglig forsvinner det arter fra norsk natur. Men rovdyr er alene om å utsettes for statlig systematisk forfølgelse og massakre. Vi har 3200 ville tigre igjen i verden og vi forventer at fattige indiske bønder skal ta vare på tigrene. Skal ikke vi da klare å ta vare på rovdyr?

Kan vi mobilisere internasjonale domstoler, få utlandets fordømmende øyne på oss, få til boikott av norske produkter? Må vi anmelde staten (er det mulig), må vi saksøke staten igjen og igjen? David og Goliat – USS og staten med sine sluggeradvokater versus frivillige organisasjoner med en hardt kjempende advokatfullmektig. Likevel vant vi, naturen og ulven i tingretten.

Jeg tror staten har gått altfor langt nå. Jeg ser at opinionen er i ferd med å få opp blikket for den urett som begås mot ulv, gaupe, jerv og bjørn. Mediene har kjælt med fryktkortet lenge, men nå ser jeg at de også er i ferd med å vinkle det annerledes, jeg har sett flere gode kronikker og ledere i det siste.

Nå er det nok. Grensen er nådd. Jeg håper at verdenssamfunnet retter blikket mot Norge og at vi får sanksjoner som svir. Det er vel det eneste språket staten forstår. Oss vernere hører de i hvert fall ikke på. Men når domstoler i Europa dømmer oss, da hører de, Jeg håper det skjer, før rovdyra er utryddet fra norsk natur.