Kvinner, hvem elsker ikke kvinner? Dissa individene med sine kropper og hjerner og intelligente vurderinger og konklusjoner som kan ta pusten fra enspora mannebein med intelligens av og te på et lavere apestadium. Dissa kvinnene som kan forårsake alvorlige ulykker blant ukonsentrerte menn, som i distraksjon går på løktestolper eller vrikkær ankær'n på fortauskanten. Dissa kvinnene er våre mødre, døtre, våre bestemødre, oldemødre, kusiner, elskerinner, kolleger, koner og samboere eller tilfeldige medmennesker på gata.. Dissa kvinnene leder an på så mange områder i samfunnet, og hvorfor ikke, de okkuperer jo halvparten av kloden, sånn omtrent gråft regna.

Men hvor ofte får dem kredit for sin deltagelse? Hvor ofte hører vi om nobelprisær som gis til alenemødre eller husstellærere eller TV-kokker? Hvor ofte kan barnehageansatte eller kvinnelige lærerær stå i første rekke når St. Olav skal delas ut? Eller harru hørt om feite lønnstillegg som havnær i frakkelomma på hjelpeplæiere eller sykeplæiere? Jævla sjelden, så fort dem nevnær stræik så ære fare for liv og helse og demed tvungen lønnsnemd Og, ikke minst, når vi snakkær om alvorlige ting, hvor mange år måtte det ta før fotballen kom helskinna og någenlunde ubesmitta hjem te fotballøya i vest? Rundt regna 56 år.

Fotballøya i vest - landet vi elskær å hate og hatær å elske. Imperiet hvor sola aldri gikk ner, hvor undertrykkelsen av lavereliggande statær og individer var en del av hverdagen på linje med five o'clock tea og gin og tonic, og hvor rikdommen havna i henda på lorder og anna dævelskap som ikke hadde hverken peiling på eller løst te å behandle folk som folk. Fotballøya - som iført glede og fandens oldemor undertrøkte og slakta både irer, skotter og walisere og mer eller mindre har sleppi unna med det gjennom åras løp. Fotballøya - som våre forfedre, vikingane, aldri helt fikk tatt råtta på. Fotballøya - som standhaftig hevder at de fant opp fotballen omtrent på midten av 1800, i sin moderne form med forbund, liga og cup'er, både åver og under diverse halvlitrær på en pøbb i London, alt ifølge Richard Herrmann's bok, «Fotball, den alvorlige leken».

Hvorfor i all verden sitter en sindig, alvorlig, bevisst og forholdsvis opplyst mann som undertegnede og griner som en unge de siste 30 minuttene av en finalekamp i fotball-EM på Wembley mens de engelske kvinnene er i ferd med å bringe fotballen tebake te øya etter altså 56 år i eksil og utlendighet. De engelske kvinnene, som smadra de norske kvinnene så ettertrøkkelig at det vil ta minst fem år å komma over det, brakte ballspellet te heder og verdighet igjen.

De presterer å frambringe tårer, glede og stålthet i fattede norske mannfolk, som etterhvert er blitt så drittleie av å se på overbetalte mannlige spellerær rulle tjue meter rundt i grønt grass etter et lite kakk på leggen eller bruke minutter i tide og utide på å hale og dra stømpene helt opp i lysken eller ta Fjørtoft-rulla i straffefeltet for å jukse sæ te et straffespark eller menge sæ rundt en stakkars, svett dommær når et frispark synes mer alvorlig enn et skoledrap i Chicago.

Det var detta vi var vitne te i kveld, 31. juli 2022, at fotballen kom hjem te fotballøya i vest, England, etter 56 år på vandring rundt i verden, ja jæ innrømmer gledelig at den til og med var innom Norge i korte perioder, under en mad professor som åsså pekte nese te forståsæpåere og lærde viktigperer. Dissa kvinnene, som antagelig satt hjemme og amma unga sine og vaska gølver da mannfolka vælva halvlitrær åver og under bordet og fant opp fotballen. Dissa kvinnene som er blitt anklaga for å ligne runde tønner, spenne ball i hytt og vær, ikke kunne drible, ikke skjønne offsideregler eller treffe mål, dem bringer «Den alvorlige leken» til heder og verdighet igjen.

Minner om at i 1975 ville 12 av 14 lagledere ikke ha svarte spellere i troppen sin. Gløm heller ikke Bill Shankly's berømte sitat: «Noen mener fotball handler om liv og død - det er mer alvorlig enn det». Føkk Zlatan, Ronaldo, Nemar og Pogba - jæ diggær Mead, Earps, Bright, White, Bronze and the rest of the Lionesses!