Heksejakt på Borrehaugene

Heldigvis spiser ikke heksa barn. Det smaker for mye av bark og kongler

Heldigvis spiser ikke heksa barn. Det smaker for mye av bark og kongler

Av

På Borrehaugene lever barn og voksne seg inn i en magisk eventyrverden. Gjengangeren tok en tur.

DEL

Supertilbud: 5 kr for alt innhold på nett i 5 uker

Vi er ikke lenger i Horten, og befinner oss ikke engang i det vi kjenner som vår egen verden. Stedet er Aegna, et mytisk sted der magi og overnaturlige vesener er dagligdags.


Det vi kjenner som Vestfold er nå de fem fjordriker, og Nasjonalparken på Borre er Kjempehaugene. Her har kongen, som bor i Dragehallen, forsvunnet. Med en lite likt bror til å overta tronen er det duket for maktkamp og opprør i de fem riker.
Det er lørdag formiddag og jeg ankommer parken som førstereisgutt. Her møter jeg haugfolk, røvere og andre ondsinnede vesener. Heldigvis har jeg Marius Hopp (7) til å vise meg rundt alle farene ved Kjempehaugen.

– Nå skal vi finne heksa, sier Marius og tar raske skritt mot en av haugene. Han kikker på meg, legger en strak hånd ved den ene munnviken og hvisker:
– Hun er litt sprø i hodet.
Jakten på heksa går gjennom høyt gress og ulendt terreng. Ved haugen gir Marius signal om at jeg skal stoppe.
– Du må være veldig stille. Bråker du, kan heksa bli gæren, advarer han.
Heldigvis kjenner han en hemmelig vei. På høytidelig vis lager han en ropert av hendene sine og roper:
– Er heksa der? Det er tordensverd!
Heksa er der. Heldigvis for Marius er hun av den type heks som ikke spiser barn. De smaker som bark og kongler, mener hun. Jeg tar henne på ordet uten å grave noe mer i hvordan hun har tilegnet seg den kunnskapen.

– Om du ser en som er blå på hodet, må du si ifra til meg. Det er lyktemannen. Han er veldig farlig.
Marius har tatt meg med på en av de andre haugene i fjordriket. Vi støter ikke på lyktemannen, men derimot familien Underhaug, som ser ut til å være mer vennligsinnede. Lærlingen til heksa, hun med lite til overs for det som smaker bark og kongler, går sammen med krigerfamilien. De er alle på vei til noen mystiske voktere.
Marius får låne et sverd. Jeg har kamera. Det synes å være en magisk nok kontrapsjon i denne verdenen.
– Vi vil ha en sang, sier de ansiktsløse vokterne når følget med meg på slep har klatret opp haugen de vokter.
Sangen, og gjerne en dans i tillegg, må barna finne blant de mange mystiske skapningene her ute. Til slutt er det bare de som finner den hemmelige skatten som får passere vokterene. Så langt kommer vi ikke denne gang, for nå skal Marius hjem for dagen.

Eventyrspill er et levende rollespill for barn fra åtte år og oppover, spilt av barn og voksne. Det er firmaet Tidsreiser AS som startet de første spillene i Bergen i 2007. Inspirasjonen kommer fra Danmark. På Midgard spilles det hver nest siste lørdag i måneden, fra august til november.


– I dag har vi hatt mer enn dobling av antall barn. Det er veldig bra, sier Kaja Stene, heksas lærling.

Artikkeltags