Rosablogg eller klimastreik – jeg vet hva jeg velger

Ralf Haga er journalist i Gjengangeren.

Ralf Haga er journalist i Gjengangeren. Foto:

DEL

MeningerDe siste dagene har enkelte funnet det for godt å uttale seg i negative og sarkastiske ordelag om klimastreiken som hundretusener av ungdommer over hele verden gjennomfører. I Horten skal ungdommer samles foran rådhuset i klimaets tjeneste fredag ettermiddag.

Elevene pakker sekken og svinger ut skoleporten før skoledagen er slutt, selv om de voksne tviholder på regelverket og sørger for at elevene får strekmunn i boka for ugyldig fravær hvis de streiker.

«Det er et flott engasjement for klimaet som bør heies fram. Men dersom man som skoleelev skal streike, så kan man ikke få gyldig fravær», sa kunnskapsminister Jan Tore Sanner til NRK for noen dager siden.

Våre øverste folkevalgte synes altså det er kjempeflott at ungdommene engasjerer seg for en viktig sak – men de mener samtidig at ungdommene skal straffes for å ta seg en time fri fra skolen for å klimademonstrere.

Det sier seg selv at skolen ikke kan la elever få fri så fort de bestemmer seg for å engasjere seg i et eller annet. Så er spørsmålet om enkeltsaker kan vurderes som så viktige at en må la regler være regler og gi applaus i stedet for ris.

I akkurat denne saken snakker vi folkebevegelse for en sak de fleste er enige om er viktig. Vi snakker engasjement i en sak som mennesker over hele verden samles om. Og ikke minst: Vi snakker om et engasjement som kommer fra ungdommen selv. Det bør verdsettes og oppmuntres. Å stryke noen på kinnet med den ene hånda og fike til dem med den andre – slik kunnskapsministeren gjør – er neppe en pedagogisk genistrek.

Svenske Greta Thunberg (16) får hovedæren for det som er satt i gang og som i disse dager synliggjøres i klimastreiker over hele verden. Thunberg har i månedsvis brukt fredagene til å markere at hun syns vi voksne og verdens ledere er for sløve, at vi forbryter oss mot kommende generasjoner ved ikke å gjøre mer for å ta vare på kloden. Nå følger altså andre ungdommer etter.

Ja, noen går glipp av en norsktime eller mattetime når de forlater skolen før tida for å streike for klimaet. Men hva får de igjen? Hva får vi som samfunn igjen? Er det ikke positivt engasjement vi ønsker fra ungdommen?

Senest denne uka har norske medier vært proppfulle av diskusjoner om rosabloggere, tatovert hårfeste, Botox og Restylane. Sophie Elise har operert rumpa og tjener det dobbelte av en norsk industriarbeiderlønn på å fortelle om det i sosiale medier. I et slikt perspektiv – ja, i et hvilket som helst perspektiv – er det bare å heie betingelsesløst på dem som nå skriver appeller, lager plakater og faktisk pådrar seg fravær på skolen for å kjempe for en god sak. Da blir det bare trist at enkelte voksne gjør seg morsomme på ungdommenes bekostning.

I en rekke poster på Facebook har kritikerne i nedlatende og ironiserende ordelag fortalt ungdommene at siden de nå vil streike for klimasaken, må de også slutte å kreve å bli kjørt til skole og trening, de må slutte å dusje i en halvtime og begynne å spise brokkoli og drikke springvann. De må slutte å fly, de må innføre klesbyttedag og kjøpe mobiltelefon bare hvert fjerde år.

Da Gjengangeren denne uka skrev om lokale ungdommer som forbereder klimastreik, vakte det stort engasjement på Facebook. Mer enn 150 mennesker klikket «liker» på saken i løpet av noen timer, og flere enn 20 kommenterte. De fleste heiet på de unge. Men også her svingte noen slakterkniven og mente at da får jaggu ungdommene slutte å mase om å bli kjørt hit og dit og begynne å roe ned shoppinggenet.

Jo da, det er absolutt grunn til å påpeke at ord må følges av ansvarlig handling. Det er absolutt på sin plass med økt bevissthet rundt både flyreiser og kosthold og shopping – hos både ung og gammel. Men å skyve ansvaret over på ungdom som faktisk viser at de er opptatt av andre ting enn et perfekt ytre, er misforstått pekefingerbruk. At det gjøres ved bruk av latterliggjørende hersketeknikker, gjør ikke saken noe bedre.

Å kritisere ungdommer, eller andre som har et uttalt miljøengasjement, for at de flyr, kjører bil og kjøper plastinnpakket mat, er dessverre litt for lettvint. Selv klimaforkjempere er nødt til å forholde seg til virkeligheten. Enkeltpersoner kan og bør prøve å gjøre klimavennlige valg, men er – som alle andre – en del av et samfunn og et system. Flyene våre forurenser og butikkene vi handler i er fulle av overemballerte varer.

Vi kan si ifra, legge press på butikker og politikere, vi kan velge og vi kan velge bort, men det er krevende å svømme motstrøms. Å bosette seg i en liten hytte i skogen, uten strøm og vann, er muligens en miljøvennlig løsning, men neppe et reelt eller gunstig valg for de fleste.

Greta Thunberg og alle de andre ungdommene som nå engasjerer seg for en bedre verden, for å redde dyrearter og trær og blomster og beholde en levende klode hvor det er mulig å puste og trives, fortjener å få et gedigent klapp på skuldra – ikke å bli holdt nede av voksne som ikke verdsetter eller forstår betydningen av samfunnsengasjementet de viser.

Ralf Haga, journalist i Gjengangeren.

Artikkeltags