For en stund siden hørte jeg en historie som kanskje er sann. Den handler om et av de første apparatene som skulle hjelpe folk som slet med å puste. Jernlungen, ble apparatet kalt, og var forløperen til dagens respirator.
Enkelt forklart var jernlungen en stor sylinder i metall som pasienten ble lagt inni, kun personens hode stakk ut av den ene enden. I fotenden av sylinderen ble et stempel med en lufttett membran taktfast drevet noen centimeter fram og tilbake av en motor. Når motoren gikk, sørget stempelet for at trykket inne i sylinderen sank og steg, sank og steg, sank og steg.
Med mekaniske og taktfaste bevegelser ga maskinen livsnødvendig pustehjelp til pasienten. Den holdt mange i live.
Men ikke alle. For i jernlungens barndom var det påfallende mange som døde under behandlingen. Forskerne klødde seg i hodet og skjønte ikke hvorfor, før den klokeste av dem var ferdigklødd og klar med løsningen.
«Maskinen mangler noe», slo han fast. «Den er både solid og mekanisk i sine bevegelser, men den er for mye … maskin.» Løsningen han foreslo var å gjøre mekanikken mindre taktfast, mindre rytmisk, mer lik menneskets pust. Han la rett og slett inn et sukk i ny og ne.
Jeg kom på historien da jeg nylig snakket med noen av byens næringsdrivende. Kanskje var det sukkingen deres som minnet meg på den, i hvert fall hadde de langt fra hvilepuls, de var fortvilet, engstelige og frustrerte, og de ga tydelig uttrykk for det. I årevis har de drevet næring i byen, noen av dem i forretninger som har vært her i generasjoner, men nå frykter de at det nærmer seg slutten, slik det er i øyeblikket er det ikke lenger liv laga.
De er ikke aleine om å slite. I forrige uke kunne vi lese at Narvesen snart takker for seg. Kundene er for få og kostnadene for høye. De legger ned i løpet av året, og med det forsvinner den siste kiosken i Horten sentrum.
Køen av butikker i trøbbel begynner å bli lang nå, og viser med all tydelighet alvoret. Antall opphør og konkurser vokser bratt. Det tradisjonsrike utestedet Lace har stengt dørene og tatt den tunge turen i retning konkursregisteret. Det samme gjelder klesbutikken Mizzi i Vektergården. I Handelsparken har Dags Marked låst døra, og det samme gjør snart butikken til Mekonomen i Holtandalen. I Horten sentrum gikk Holes Catering konkurs rett før jul, de fulgte i sporene til Kafferiet og Eat Fresh på Sjøsiden.
Alt har skjedd på noen få uker.
Og dessverre er det ingenting som tyder på at problemene er over. Nesten alle forretningsdrivende vi snakker med melder om røde tall og mørke utsikter. Spesielt ille er det i serveringsbransjen. Mange frykter at forretten og hovedretten er i ferd med å bli etterfulgt av skifteretten.
For kundene er for få. Kostnadene for høye.
Det første er det bare du og jeg som kan gjøre noe med. Det er krevende tider for mange av oss, men vi bør i det minste sørge for at de pengene vi bruker, i størst mulig grad brukes her vi har valgt å leve våre liv. Hver krone brukt utenfor kommunen, er en krone tapt for næringslivet i Horten.
Hvis vi ønsker butikker her i morgen, må vi derfor benytte dem i dag.
Det andre, det som handler om galopperende kostnader, bør andre ta seg av, ikke minst de som besitter politiske posisjoner i Oslo.
For prisene stiger. Maten har aldri vært dyrere, prisene har steget kraftig hele det siste året og denne uka gjorde de ytterligere et byks opp. Prisen for drivstoff har i samme periode vært så høy at den kan gi noen hver av oss fylleangst. Og rentene … ja, dere vet.
Når vi snakker med de næringsdrivende er det likevel én kostnad som bekymrer dem mer enn noen annen.
Strømmen.
Restaurantene i byen forteller at kostnadene til lys og oppvarming i enkelte måneder er nesten tidoblet sammenliknet med nivået i normalår. Det er nesten ikke til å fatte, og konsekvensene er nå i ferd med å bli så synlige at de bør bekymre flere enn driverne.
For eksempel Jonas i regjeringen. Jeg vet ikke om han hører oss, og jeg føler meg ikke helt sikker på at han abonnerer på Gjengangeren, men jeg håper likevel noen hvisker ham i øret det vi nå roper fra Horten: Det er alvor nå. Det er faktisk det.
For dagens strømstøtte til de næringsdrivende er ikke god nok. Beløpene er for lave. I tillegg er kravene for strenge, man kan få inntrykk av at de er maskinelt produsert, mekanisk drevet fram av en politisk motor som kanskje vet når trykket stiger og når det synker, men som likevel ikke oppfatter alvoret i situasjonen og menneskenes behov.
For Jonas synes det å være veien til en historisk lav oppslutning. For driverne er det veien til stengte lokaler. For kundene er det veien til en by med færre møteplasser og flere låste dører.
Med mindre våre stemmer når helt inn til Oslo og møtes av ører som vil høre. Skulle det skje, og politikerne lager en støtteordning med høyere summer og mildere krav, er jeg overbevist om at flere av oss vil svare med lyden vi alle snart trenger å høre.
Noen lettelsens sukk.