Enhver gate i enhver by lever nesten sitt eget liv. Her kan husa ha stått i årevis og gjennom flere gennerasjonær eller noen ær rivi og nye kommet te. Blomster og grønnsaker ær planta og sådd, frukttrær har blomstra og blitt høsta. Fuglær har landa på grassplen og beita på mævvrær og mæitemarkær. Og dem som ær heldige har kanskje fått nye leieboerær i fuglekasser og reder med egg og nyklekte ongær.

I noen gater kan vi oppleva rådyr som nappær i tulipaner og gule roser eller rev og grevling på jakt etter rester fra våre middasbord. Bare en sjelden gang vil noen få møte en ælj som i forvirra brunst-tåke står å stangær på en trestamme.

I dissa gatene bor det åsså folk sjølsagt. Noen har nettopp kommet fløttande te denna gata, andre har fløtta ut. Noen har dødd og noen ær blitt født. Det er livets gang, både i ei lita gate og i værden for øvrig. Her har mange fått opparbeida vennskap, noen har finni kjærligheta og her har nabokranglær blussa opp, kanskje på grunn av et tre som skyggær for sola eller at det gjentatte gangær kløppas plen på søndassmårran. Noen ganger ær'e ikke så mye som ska te, kanskje bare baggatellær egentlig.

I denna gata som jæ ær så heldig å bo i har Johan Oscar Smith bodd i en mannsalder og væl så det, helt til for tre månær sia. Etter et kort opphold på Åsgårdstrand sykehjem dør han så 17. januar, væl 94 år. Det betyr at han har kjent mange i denna gata, blant andre svigefamilien min som vi overtok huset etter i 2003, og han har kjent alle som har kommet og gått, blitt født og dødd, solgt og kjøpt, bygd på og rivi, planta og høsta. Ja til og med når noen hadde vært uheldige og fått trøbbel med kloakken så hadde Oscar årstallet på det.

Han var som et levande leksikon og hvis du trengte info om detta og hint så hadde'n svaret. Sånn ær'e med gamle, humane leksikon, du kan prate dæ fram te svaret, det ær mye triveligære enn å guugle! Det er alltid sånn at når noen forsvinner fra ei gate, så blir'e et tomrom som det tar tid å fylle. Huset og hagan står dær og ser ut om dem sørgær litt. Kanskje frukttrærna ikke gidder å blomstre så mye te vår'n, Oscar står jo ikke på veranda'n for å kjenne duften og nyte farvene og de tørre greinane han pleide å kløppe blir hengande på trass. Fuglane gløttær opp mot vinduene og rådyra trivas kanskje ikke så godt lenger.

Sånn ær'e med Oscar, han blir savna som nabo, som venn, som allviter i ei lita gate som vår i Horten.