– Hei på deg, Jesper. Åssen går'e? Har du kommet deg hjem igjen?

Jesper Nordahl Finsveen har kommet seg hjem. Dagbladets utsendte – eller utskremte, korrespondent er sliten. Hortensmannen forbereder så smått sin egen bursdagsfeiring når en tidligere kollega plinger på Messenger.

Gutten som kom småspringende, ivrig, litt kjekk i steget, med vind i luggen, opp trappene i Gjengangeren i Storgata for tolv – eller var det tretten år siden – er blitt voksen. Så voksen at han ikke orker tanken på å feire 29-årsdagen ute på byen, som samboeren foreslo.

Den utflyttede hortenseren skulle gjerne blitt boende i Horten, om det gikk nattog til Skoppum. De hyppige hjemturene står i kontrast til de krevende oppdragene som utenriksreporter.

– Jeg pleier å si at hvis Dagbladet hadde hatt kontorer i Storgata, så hadde jeg bodd i Horten.

Siden flyet lettet fra Gardermoen en tirsdag i mars i retning Bucuresti i Romania har det blitt mer jobbing enn Arbeidsmiljøloven tillater.

Krigen var da tre uker gammel. Over grensene til Europas fattigste land vandret tusenvis av ukrainske flyktninger hver dag. Kvinner og barn, med store trillekofferter – slitne, sultne og traumatiserte.

– Vi ville til Moldova, for der var det ikke så mange andre som hadde vært, forteller Jesper.

De kjørte leiebil fra den rumenske hovedstaden til Palanca, den største grensebyen i det sørøstlige hjørnet av Moldova, cirka to timers kjøretur fra den ukrainske havnebyen Odesa.

Lærte seg (litt) russisk

En del av flyktningene var kommet fra Mykolajiv, en by som russerne hadde tatt lenger øst i Ukraina.

Noen kunne engelsk. Noen kunne ikke. Jesper, som har studert russisk på Universitetet i Oslo halvannet semester, hørte deres historier om bombede hus og landsbyer. På et sakte, men for en halvstudert nordmann, forståelig russisk, kunne de beskrive hvordan det var å gjemme seg i en kjeller, uten mat, vann eller strøm. Da de fikk sjansen til å komme seg unna, grep de den.

– Da vi var i Moldova hadde de tatt imot 350.000 flyktninger. Landet har som et av Europas fattigste land ikke ressurser til å ta imot alle på en forsvarlig måte.

– Det er her Norge skal hente ut 2.500 flyktninger via en luftbro?

– Hvordan de skal få til det, vet jeg ikke. Luftrommet er stengt. Kanskje må de fraktes til Bucuresti.

Advarte mot krigsprofitører

De fleste flyktningene som dro over Palanca kom gående over grensa, hvor de ble tatt imot av politiet og kjørt i minibusser til en oppsamlingsplass.

– Som alltid når det er krig er det noen som skal tjene penger. Vi skrev en sak om at det er lett å ha blitt lurt av krigsprofitører. Folk kunne kjøpe seg plass med buss til Tyskland for 125 euro. I ukrainsk målestokk er det mye penger. Politiet advarte folk mot å stole på sivilpersoner uten dokumentasjon.

Fra Palanca tok det norske teamet seg videre til en grenseby ved Transnistria, som i praksis er en utbryterrepublikk i Moldova, styrt av russere.

Redd Putins neste trekk

– Alle vi snakket med der var i 60-årene. Det var gamle mannfolk som var veldig bekymret for hva Putin kunne gjøre. De så seg selv som et potensielt mål.

For å komme videre til den lille russiskvennlige grensebyen Varnita måtte de kjøre gjennom en grense som ble kontrollert av russiske såkalte fredsbevarende styrker. Der har de stått siden krigen mellom Russland og Moldova i 1992.

Grensene i området er flytende. Teamet fra Norge hadde ikke tillatelse til å jobbe i Transnistria. Fra grensen og bort til posten var det 200 meter de ikke hadde lov til å være. Nordmennene forsøkte å unngå oppstyr, men det gikk bra, mye takket være en rutinert fotograf.

På nettene tok de inn på hoteller, som alle hadde doblet sine priser.

Etter at de var i Moldova dro de tilbake til den rumenske hovedstaden, før de fløy videre til Tbilisi i Georgia. Landet har i likhet med Ukraina to områder som russerne har bitt seg fast i.

Jesper fra Horten var i Sør-Ossetia i januar. Der møtte han folk som opplevde at landet deres ble bombet sønder og sammen av Russland i 2008.

Møtte russere i eksil

Georgia er nå ett av få land som ikke har stengt sitt luftrom for russiske fly.

– Da vi var der, var det om lag 30.000 russere i byen. Ingen jeg snakket med ønsket egentlig å forlate Russland, men de følte seg tvunget til det. Noen var politisk forfulgt. Ei hadde jobbet med den fengslede opposisjonspolitikeren Aleksej Navalnyj og kunne derfor ikke dra tilbake. En var bekymret for å bli vervet av forsvaret. De følte på skam, skyld og en maktesløshet overfor det som skjer, men ved å ytre seg kritisk til Putin risikerte de 15 år i fengsel.

– Georgia må være et spennende verdenshjørne å rapportere fra. Men det er også et land vi her hjemme ikke vet så mye om?

– Landet, som var Josef Stalins fødeland, ligger litt kinkig til, fremdeles avhengig av Russland. Men Georgia er et vakkert land, og hovedstaden Tbilisi en fantastisk by, som flere nordmenn kunne like å besøke, sier hortensmannen.

Det georgiske kjøkken beskriver han som helt fabelaktig.

– Den første dagen vi dro fra Norge ble det så hektisk at vi bare rakk å få i oss nøtter og potetgull. I Moldova spiste vi på enkle kroer, mens i Tbilisi ble det noen bedre middager.

Gjengangeren var god skole

Dette var ikke hans første tur ut i verden. Jesper dekket Frode Berg-saken i Russland i 2019, og presidentinnsettelsen av Biden i 2021.

Hans mentor inn i yrket var onkel Aleksander Nordahl, en mangeårig fotograf i Dagbladet og nå journalist i Dagens Næringsliv.

Men, det meste han har lært plukket han opp i Gjengangeren-tiden, sier han. Kunnskapen har bare blitt litt polert med årene.

– I dagens Medie-Norge sitter man imidlertid mye inne på desken. At jeg fikk gå gatelangs og snakke med folk i Horten på vegne av avisa har utvilsomt gjort meg til en bedre journalist – selv om det ikke akkurat forberedte meg på å møte russiske soldater i Moldova.

– Flere journalister har mistet livet i denne krigen. Det utenkelige kan skje. Var du selv redd noen gang?

– Egentlig ikke, men vi var litt spente da vi dro mot Transnistria. Det var ikke hyggelig å bli møtt av seks-sju russiske menn i stridsvogn når vi ikke hadde tillatelse til å være der, men fotografen jeg reiste med var erfaren.

Lader opp i hjembyen

– Hvor går turen neste gang?

– Det vet jeg ikke. På et eller annet tidspunkt ønsker jeg å dra inn i Ukraina og dekke hva som skjer der. Det var ikke noe tema denne gangen, da det krever et helt annet sikkerhetsopplegg, men det er mange historier som ikke har blitt fortalt derifra.

Men først er det påske. Da er det opplading i Horten. Fortsatt spiller han i bandet Døgnåpent, med Horten som den desidert hyppigst besøkte konsertbyen. Han har en viktig rolle i Kanalrock, hvor han styrer den lille scenen.

– Nå blir det endelig festival igjen, så vi ses på Bueskytterbanen den første helga i august, sier Jesper Nordahl Finsveen.