Gå til sidens hovedinnhold

Jeg skal visst bli voksen jeg også

Artikkelen er over 1 år gammel

Jeg fyller snart 30, og det skal bli bra. Jeg gleder meg til å bli voksen, sånn på ordentlig. Jeg gleder meg til si «Jeg gidder ikke» når noen skal dra meg med på byen.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg gleder meg til at folk faktisk kommer til å behandle meg som en voksen. Det er noe rart med 20-årene. Man er ikke barn lenger, men folk behandler deg fortsatt som en person uten særlig livserfaring, noe som stemmer. Men jeg synes å ha observert at det skjer noe magisk når man bikker 30, man blir voksen på ordentlig. Og det skal bli spennende.

Men det er fortsatt noen ting fra ungdomstida jeg ikke vil gi helt slipp på. Jeg klamrer meg fast i ting som andre ikke lenger har tid til. Jeg er en skikkelig nerd, så dataspill, D&D og fantasybøker ligger mitt hjerte nær. Jeg ser at disse tingene fortsatt betyr veldig mye for vennene mine også, men nå strekker visst ikke 24 timer i døgnet til lenger.

Mangelen på tid ser ut til å skyldes at folk rundt meg nå har begynt å lage små kopier av seg selv. Og jeg må innrømme at jeg blir litt forvirret, for det ser fryktelig slitsomt ut.

Det er utrolig rart å se folk med store, søvnløse poser under øynene, klistre på utmattede smil, og manisk formane at «Dette er det beste som har hendt meg!». Samtidig vandrer de rundt med innsunkne blikk som skriker «Skyt meg nå!» Gulp ligger størknet inn over venstre skulder, for kluten ligger over høyre. Pupp er ikke lenger sexy, men et redskap hvis eneste formål er å få minimennesket til å holde kjeft i 20 minutter.

Jeg skjønner ikke hvordan det er mulig å leve sånn. Jeg er utmattet når jeg kommer hjem fra en LITT hektisk arbeidsdag. Mens når andre folk kommer hjem fra jobb, så drasser de rundt på haugevis av unger. Folk løper rundt som hypermoderne Border Collier med jobb, bil- og huslån og en flokk små lam som virkelig setter vaskemiddelet Blenda på prøve. Snørr, gulp og bæsj har sluttet å være ekkelt for disse menneskene, det bare er.

Nå høres det ut som om jeg hater unger, og det stemmer ikke. Jeg er så heldig at jeg er onkel til to fantastiske små barn. Jeg elsker dem over alt på jord, og de er det beste som har hendt, ikke bare søstera mi, men hele familien. Men uansett hvor mye jeg elsker de to små, søte rakkerungene, så må jeg innrømme at jeg også er veldig glad i å sove, og jeg tror ikke søstera mi har sovet siden april 2018.

Og når lillesøster i familien klarer å lage to stykker før jeg kom ordentlig i gang med voksenlivet, da kommer jo spørsmålet: «Hva med deg da? Skal ikke du ...» og alt jeg da tenker på er hvor mye barnevogner, barneseter, leker, klær, mat og bleier koster. Hvor slitne folk ser ut, hvor lite søvn folk får og hvor mange ting som nå har havnet nederst på prioriteringslista.

Jeg er skikkelig imponert. Imponert og redd, livredd for at også jeg snart skal bli smittet av trangen til å formere meg på ordentlig, og ikke bare øve på det.

Som du sikkert skjønner, så kan jeg vente meg en haug med pepperbøsser i januar.

Kommentarer til denne saken