Fornebu 18. april, 1988.

Med falske dokumenter, et gullsmykke hun har fått av mormoren og en litt for stor koffert tar 16 år gamle Anahita fra Teheran sine første prøvende steg på norsk jord. Hun har knapt hørt om landet her oppe, og det er åpenbart for de fleste at reisen hun nå har lagt ut på ikke vil være smertefri. Men 16-åringen bekymrer seg verken over at hun ikke skjønner et ord av språket eller har noe sted å bo.

Hun har bare én tanke i hodet:

Nå er jeg fri!

– Jeg var ung og så ikke alle hindrene, jeg så bare muligheten. Å få starte på nytt i et samfunn der du kunne studere hva du ville selv om du var jente. Et samfunn der du kunne forelske deg i hvem du ville. Der du kunne være selvstendig og fri, og ikke trengte å gjøre tingene akkurat som moren din og moren hennes igjen, sier Anahita Jafari.

50 er gøy!

I dag er hun blitt 50 år, er en profilert Arbeiderparti-politiker i Horten og jobber på Familiehuset. Hun har to voksne barn, og er samboer med Rødt-politiker Terje Randem.

– Å være 50 år er gøy! Livet er på stell, sier Anahita, og ler hjertelig.

Men veien hit har altså ikke vært en firefeltsvariant, med midtdeler og autovern på begge sider.

– Jeg forlot familien min da jeg var 16 år. Da er man jo egentlig fortsatt bare et barn. Og da jeg reiste til Iran for å se igjen slekta for første gang 21 år etterpå, skjønte jeg hvor mye kjærlighet jeg hadde gått glipp av. Det gjorde et voldsomt inntrykk på meg. Og da innså jeg at det var nødvendig å gjøre mitt aller beste i alle situasjoner her i Norge, hvis ikke ville det ikke ha vært verdt det, sier 50-åringen.

Drømmen om et bedre liv

Hun flyktet verken fra krig eller sult i Iran. Riktig nok satt faren noen år i fengsel etter revolusjonen, men Anahita og familien levde trygt i Teheran. Det var drømmen om et bedre liv som fikk faren til å sende kona og barna ut av landet.

– Jeg hadde drømt om dette lenge. Helt siden tidlig i tenårene var jeg i opposisjon. Jeg trodde ikke på Gud og var opptatt av at det ikke skulle være forskjell på jenter og gutter. Dessuten hadde jeg kjæreste, og det var ikke greit, forteller Anahita.

På et tidspunkt fikk de foresatte klar beskjed fra skolen: Nå må dere lære den ungen å holde kjeft.

Det lyktes de ikke med.

– He-he, de gjorde ikke det. Men de gjorde sitt beste. De forklarte meg at det var viktig å være flink pike og gjøre det bra på skolen. Jeg husker at tanten min sa «ikke er du pen, og ikke er du fra en fin familie. Du må satse på studiene».

Mormor var helten

Hun husker barneårene med stor glede. Foreldrene skilte seg riktig nok kort tid etter at hun ble født, så Anahita ble tatt hånd om av besteforeldrene.

– Mormor var min store helt. Jeg kalte henne mamma, mens jeg kalte mamma ved navn. Derfor ble det veldig tøft da mormor døde i 1983. Jeg var 12 år og mistet min nærmeste omsorgsperson. Alt ble snudd på hodet, jeg kunne ikke bli boende hos morfar og i stedet endte jeg opp hos en av tantene mine. Det ble aldri helt det samme, erindrer Anahita.

Da hun var 16 rømte hun til faren sin, som nå hadde etablert seg på nytt med kone og tre barn.

– Det fungerte jo ikke spesielt bra. Jeg var velkommen så lenge jeg fulgte pappas spilleregler, men han hadde militær bakgrunn og det lå liksom ikke helt for meg. Men jeg tenkte at det bare var å holde ut i et par år, så var det å reise ut for å gå på universitet, forteller 50-åringen.

Havnet nordpå

I stedet endte hun altså opp i Norge noen måneder senere. Først Fornebu, så transittmottak på Tanum.

Og så Nord-Norge.

– Jeg traff en iransk mann på mottaket. Han var sju år eldre enn meg, og vi ble kjærester. Vi ble bosatt på Rognan og giftet oss den sommeren. Jeg hadde akkurat blitt 17 år, han var 24.

– Det må jo ha vært et sjokk? Fra en varm millionby til et værutsatt tettsted?

– Vi var unge. Alt gikk greit. Og vi ble tatt utrolig godt imot der oppe. Vi var de første flyktningene i bygda. Da vi kom tilbake fra Bodø etter å ha unnagjort den formelle delen av vielsen, hadde lokalbefolkningene stelt i stand stor fest for oss. Alle var der, ordføreren og det hele. Skikkelig bygdefest, med trekkspill og sprit.

Til Horten for å studere

I 1991 gikk turen videre til Horten for det unge paret. Han skulle begynne å studere på Bakkenteigen, mens hun tok artium på Horten videregående skole.

– Først bodde vi i leilighet i Åsgårdstrand, så ble det rekkehus på Skoppum og siden hus. Vi fikk en sønn og en datter, jobbet og studerte og studerte og jobbet, erindrer Anahita.

Hun jobbet først i barnehage, før hun bestemte seg for å ta videreutdanning. Etter hvert ble hun sosionom, men heller ikke det var nok. Mer videreutdanning fulgte, og Anahita har i dag blant annet en master.

– Jeg jobbet fulltid ved siden av studiene, samtidig som jeg fulgte opp to barn. Samtidig gikk jeg aktivt inn for å integrere meg i alle mulige sammenhenger. Det har krevd hardt arbeid å komme dit jeg er i dag. Derfor er jeg lei av å oppleve situasjoner der jeg blir undervurdert fordi jeg er kvinne med innvandrerbakgrunn.

– Er det derfor du kan bli forbannet i debatter innimellom?

– Forbannet, jeg? Jeg er jo alltid blid. Ok, bortsett når jeg er forbannet, da. Det som er litt rart, er at en av dem jeg av og til havner i klinsj med i politikken er Terje. Men her hjemme krangler vi så å si aldri, sier Anahita.

Alltid blid

De to har nå vært samboere siden 2018, etter å ha blitt kjærester et par år tidligere. Anahitas ekteskap tok slutt i 2013.

– Terje og jeg er veldig forskjellige på mange måter, og det styrker oss begge. Jeg opplever at forholdet bare blir sterkere og sterkere. Jeg føler at jeg er på et veldig godt sted i livet der det meste har falt på plass.

– Men likevel søker du alltid nye utfordringer?

– Ja, jeg gjør ofte det. Jeg kan for eksempel gjerne ønske meg enda større oppgaver i politikken. Det hender Terje spør meg om det aldri blir nok.

– Blir det aldri nok?

– Jeg vet ikke. Jeg må i hvert fall kunne se meg tilbake å si at jeg har gjort mitt beste. Dette var så langt jeg kom.