Gå til sidens hovedinnhold

– Jeg blei aldri no'n keeper . . .

Minneord for Ray Clemence.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Søndag 15. november døde den engelske keeperlegenden Ray Clemence, 72 år gammal. Han fikk en storslagen fotballkarriere som fast keeper for Liverpool i storhetstia under den legendariske skotske gruvearbeideren, sosialisten og trenær'n, Bill Shankly.

Clemence stengte buret for skævvserane i 665 kampær og siden han utmerka seg der så blei'n henta inn te det engelske landslaget 61 ganger. På den tia måtte han konkurrere med Peter Shilton om denna plassen og det kan tenkes at Ray hadde kunnet dobla antallet hvis det ikke var for Shiltons dyktighet som ga'n 125 kampær med tre løver på brøstet.

England har åpp gjennom åra hatt mange gode keeperær. Det ær nok å nevne Gordon Banks (med verdens antatt beste redning mot Pele i 1970), Peter «the cat» Bonetti, Shilton, Alex Stepney, Pat Jennings (som var like stilig som en engelsk butler), Jim Leighton, David Seaman, Neville Southall (som sikkert veide sine hundre og væl så det kilo mot slutten av karriæra) og David James (med tyggis og trøtte gamingævver), så renner nesten hele den engelske ligahistoria som jeg har åpplevd i full fart gjennom hue.

Men det var lissom Ray Clemence som etter hvert har blitt den store. Vanskelig å skjønne, det har vært mange bra keeperær i Beatles-by'n åpp gjennom åra. Ikke var'n no glansbilde heller, svær nese, lange tennær, langt hår som på gamle tanter på landet og hendær digre som to stekepanner. Men sånn som han slang sæ etter ballane som kom mot'n fra alle kantær. Han var åveralt, boksa, fista, vippa og holdt fast så grannittrynet te Shankly nesten, men bare nesten, holdt på å sprekke åpp i et gjerrig, skotsk glis.

Men åffår keeperær? Jeg blei aldri no'n keeper, var bare 1,70 og redd for harde og lange ballær. Begge sønnane mine blei keeperær, men ingen av dem blei heller åver 1.70. Det kunne ikke bli no lang karriære på noen av vårs sjøl om guttane holdt på gjennom årsklassane og eldstemann blei årets spellær en gang på Hauk, Undurmsdal. Men Ray Clemence står som en bævvta og alle vi tre guttane følger med på engelske keeperprestasjoner. Det må værra dær en stor del av fotballmagien befinner seg.

Å se dem spenstige kroppane slenge seg på jakt etter alle mulige og umulige redningær og sjokkere skytterane med sine vanvittige prestasjonær. Og vi kan grine og skjæra tennær av sinne og fortvilelse åver tabber som vi mener til og med en puttespellær aldri ville gjort. I 1988 var eldstemann på keepertrening i Tønsberg, antakelig et samarbeidsprosjekt mellom flere klubbær - og hvem var trenær'n? Jo Ray Clemence.

Den heldige gutten som da var siste skanse på et Ivrig-lag har et vakkert svart-hvitt bilde på veggen, i full mundur og med Ray sine svære klyper trygt plassert på sine onge skuldre. Han fortalte etterpå at han holdt på å sige sammen av tyngden og ærefrykt. I rommet der bildet henger på veggen ær'e et evig historisk sus, det ær nesten som et tempel, et tempel for engelsk storhet og fotballmagi som Ray Clemence var en elegant representant for.

Det er med glede og vemod jeg nå nyter en Carlsberg pils og spellær Mark Knopfler's storslagne låt Just a boy away from home fra albumet Down the Road wherever. Og når jordigutten Knopfler drar låten ut i et langt gitarsolo-parti med Liverpools hjemmebanehymne You'll never walk alone, ær'e lov å svælje en gjenstridig klomp med en slurk av drikken som har spånsa en del av lønna te Ray Clemence.

Takk for kampane!

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.