Gå til sidens hovedinnhold

– Ja takk, vi trenger begge deler!

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Både for meg og andre som elsker huskonserter er det en katastrofe hvis Gamle Horten Gård blir bygget om til boliger. Øystein Fevang, Siv Nordheim og deres store arbeide med å arrangere konserter, var en stor gave til byen vår. Kammermusikkfesten ble holdt der i 10 år. Da kom mange av de beste musikerne i hele verden, og jeg hadde den store gleden å kunne rusle dit med rullator og høre alle konsertene. Stor takk også til alle «kammertjenerne» som sto på frivillig for Kammerfesten.

Dette reddet mitt gamle liv fra å bli kjedelig og uten kulturopplevelser. Som kjent er det stor forskjell på å oppleve storslagne konserter i store aulaer- og huskonserter med en eller et fåtall musikere. Ja takk, vi trenger begge deler! Gamle Horten Gård egner seg veldig godt til slike huskonserter hvor det blir en så god nærhet både til musikken og til musikerne. Det må jo være veldig fint for musikerne å kunne overnatte på stedet, når konsertene varer i flere dager.

Derfor ble jeg overlykkelig over å lese i Gjengangeren at Fritz Bentzen og Even Zimmer gjerne ville kjøpe Gamle Horten Gård og drive den som det fine kulturstedet det bør fortsette å være. Takk og pris!

Overraskelsen og skuffelsen var stor da jeg leste Gjengangeren i dag og ikke fant noen særlig begeistring over dette fantastiske tilbudet! Det bygges da så utrolig mange boliger i byen nå, ny bydel ved Indre Havn, noe nytt sørover pluss at det er planer om en blokk på 8 etasjer i havna. Skolen i Skippergata skal visst også bygges om til leiligheter, så det behovet bør være dekket.

Så har vi Gamle Horten Gård som etter min mening er verneverdig. Kjære kommunestyre! Går det an å si nei takk til et så raust tilbud fra Bentzen og Zimmer som vil ta vare på både gården og kulturen!?

Med vennlig hilsen.

P.S: Min store glede over huskonserter startet under krigen. Da var det strengt forbudt å samle folk. Men en familie hadde mot til å fylle stuen sin med musikkelskere. Mange satt på gulvet og vi hørte den meget unge pianisten Hanna Marie Salvesen, (gift Weydahl senere). Hun ble jo en av våre beste etter krigen. Det var veldig spennende og jeg var helt betatt. Husker at vi måtte gå hjem bare noen få ad gangen så vi ikke skulle vekke oppsikt.

Kommentarer til denne saken