Gå til sidens hovedinnhold

– Hvor er det blitt av psykisk helse-opprøret?

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Recovery skulle være paradigmeskiftet psykisk helsefeltet trengte. I stedet er begrepet uthult, og recoveryorienterte tilnærminger og praksiser er omdannet til det ugjenkjennelige.

Recovery kan forstås som «kunsten å komme seg etter psykiske vansker og lære seg å leve med dem». Recovery er en unik prosess som er personlig, sosial og relasjonell. Helse og velvære, personlig og sosial identitet, tilhørighet og deltagelse på ulike samfunnsarenaer, støtte fra omgivelser og gode materielle forhold er viktige momenter i recoveryorientert psykisk helsearbeid. Det handler om kunne bevege seg fra å lide psykisk til velvære, og at man håndterer selve livet, på tross av utfordringer og plager.

Ideen er at alle skal kunne leve verdige og meningsfulle liv i sine lokalmiljø. Personer med psykiske helsevansker skal ikke være annenrangs borgere, tvunget inn i avmektige pasientroller.

Recovery kom til som en del av den amerikanske borgerrettsbevegelsens kamp for like rettigheter for alle, uansett hudfarge, kjønn og livsutfordringer. Recovery var en del av bevegelsens opprør mot undertrykkelse, marginalisering og sosialt utenforskap og eksklusjon. Opprøret i recovery var rettet mot psykiatriske forståelser av psykisk helse, og at personer ble innbrakt i psykiatriske institusjoner. Recovery skulle fremme muligheter og tro på at alle mennesker kan leve meningsfulle liv, med eller uten sine psykiske helsevansker.

I 2021 er recovery, både som kunnskapstradisjon og praksis, blitt tilpasset styringsmodellen New Public Management (NPM) i kommune- og spesialisthelsetjenestene. NPM er en fellesbetegnelse for en rekke prinsipper og metoder for organisering og styring av offentlig virksomhet, der markedet er forbildet.

Vi sitter i stor grad igjen med en individualistisk og egosentrert versjon av recovery, kolonialisert av fagfolk, interesseorganisasjoner og politikere.

På begynnelsen av 2000-tallet kom recovery inn som en ny tilnærming i psykisk helsefeltet nasjonalt og internasjonalt. Recovery ble en sentral begrunnelse for reformer i det samme feltet i det 21. århundret.

Norske kommuner og enheter i spesialisthelsetjenesten utviklet recoveryorienterte tilbud og tjenester. Helsedirektoratet fremholdt at recovery er et faglig perspektiv i psykisk helsefeltet hvor målet er at den enkelte kan leve et meningsfullt liv til tross for de begrensningene vanskene kan forårsake. Som en følge av dette har ulike psykiske helsetjenester blant annet etablert recoveryskoler og det tilbys ulike kurs, grupper samt undervisning i recovery.

Et avgjørende spørsmål er om disse tilbudene er i tråd med de grunnleggende ideene og intensjonene i recovery. Er tilbudene først og fremst utviklet med grunnlag i individuell tilpasning og i mindre grad kollektiv samhandling og inklusjon? Etter noen runder i New Public Management-kverna, sitter vi igjen med en tilnærming til recovery der ansvaret har blitt plassert hos personen som sliter med helsevansker. Dermed er det opp til deg å forandre deg og livet ditt. Slik har recovery fjernet seg langt fra idealene.

Jeg mener nå må verne om recovery-begrepet ved å ta i bruk merkelappene invidivdualistisk recovery og nyliberal recovery når vi snakker om de gjengse recovery-tilbudene av i dag.

Individualistisk recovery fokuserer på feil og mangler inne i personen som årsaker til vanskene. Også når personen lykkes med å endre eller vokse ut av de psykiske vanskene, er forklaringen oftest det individuelle. Forhold knyttet til familiære, sosiale, materielle, økonomiske og politiske forhold rundt psykiske helse blir tildekket og ikke omtalt.

Individualistisk recovery er nært knyttet til nedbygging og kutt i ulike tilbud i psykiske helsetjenestene og ditto reduksjoner i ulike velferdssystemer. Dette har muliggjort fremveksten av den individualiserte, selvstyrende forbrukeren av psykisk helse.

Dette skiftet innebærer og støtter en nyliberal og forbrukerorientert bevegelse fra omsorg for psykisk helse som et kollektivt ansvar til et privat, individualisert ansvar. «Pasienten» er byttet ut med (for)brukeren.

Nyliberal recovery viser seg gjennom bruk av standardiserte metoder, skjemaer og evalueringer av psykisk helsehjelpen til befolkningen. En person med psykiske vansker blir utredet og får en diagnose som avgjør hvilken standardisert eller evidensbasert behandling som blir tilbudt.

Dagens recovery er faglig og kunnskapsmessig tilpasset en psykiatrisk tilnærming med vekt på diagnostisering, klinisk effekt, symptomfrihet og medikalisering av psykiske vansker. Psykiaterprofesjonen representerer den faglige og vitenskapelige maktposisjonen som blir politisk tilpasset offentlige tjenesters nyliberalistiske ideologi.

Slik påvirker den kolonialiserte forståelsen av recovery den politiske utviklingen innen psykisk helsetjenestene. Den radikale og opprinnelige hensikten med recovery er blitt omdannet av myndigheter, fag- og brukerorganisasjoner samt ledere innen psykisk helse. Avgjørende er den individualistiske forståelsen av recovery basert i angloamerikansk individualisme og et egosentrisk begrep om personen som et selvstendig, selvbestemmende og uavhengig individ.

I 2020 slår en FN-rapport fast at psykisk helsevansker er verdens største folkehelseproblem, særlig knyttet til ensomhet og sosiale forhold og livsbetingelser: «I flere tiår har psykisk helsetjenester blitt styrt av et reduksjonistisk, biomedisinsk paradigme som har bidratt til utelukkelse, forsømmelse, tvang og misbruk av mennesker med ulike psykiske helsevansker og forstått som avvikende fra gjeldende kulturelle, sosiale og politiske normer».

FN-rapporten fremholder at den psykiatriske modellen er utdatert og må erstattes. Det er behov for et paradigmeskifte. Økende sosiale forskjeller er den viktigste årsaken til at folk opplever psykiske vansker i vår tid, skriver FN.

Sosial utjevning, likhet og rettferdighet er de viktigste bidragene til å skape forandring. Trygge hjem, penger, mening, arbeid, aktivitet, fellesskapsarenaer samt et samfunn og lokalmiljø som rommer alle. Dette er svarene på de nevnte globale og lokale utfordringer.

Menneskerettigheter, medborgerskap og sosial inklusjon skal inngå i grunnlaget for utvikling av recovery. Kampen mot stigmatisering og diskriminering må intensiveres. Alle mennesker har krav på å bli behandlet med verdighet og respekt uavhengig av deres utfordringer knyttet til psykisk helse. Vi trenger å flytte fokus over på hvilke muligheter den enkelte har for å kunne leve et godt liv i verdighet. Og: Hjelpetilbudene må være sosiale.

Det er helt avgjørende å holde fast ved røttene til recoverybevegelsen hvis vår tids recovery faktisk skal være noe mer enn store ord, gode intensjoner og fagre løfter. Recovery var på 1960-tallet et opprør mot undertrykkelse, marginalisering, sosialt utenforskap og mot biomedisinske og psykiatriske forståelser av psykisk helse.

Det er all grunn til å videreføre dette opprøret i 2021 – det er nå det gjelder!

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.