Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
De siste ukene har det vært sterke bilder som har kommet frem med helt klart kritikkverdige forhold som vi ikke ønsker å se her i Norge.
NRK Brennpunkt sin serie «Omsorg bak lukkede dører», har vist oss et lite bilde av hvordan helsevesenet er på innsiden, når ting ikke fungerer som de skal. Det er vondt å se på, og for meg som selv jobber i helsevesenet her i Sandefjord, er det veldig trist å se at yrket jeg er så stolt av å jobbe i, med så mange flotte kolleger, blir fremstilt på denne måten. Jeg vet at de som kommer på jobb i helsevesenet, har et ønske om å yte sitt beste for å ivareta pasientens og brukerens behov. Jeg må erkjenne de harde fakta av virkeligheten som blir vist, men jeg vet også hvordan det er å jobbe i helsevesenet. Det er et tidspress, kompliserte oppgaver som skal gjøres og det er vanskelige situasjoner man må stå i. Dette gjør det veldig vanskelig å være en ansatt i helsevesenet, hvor dårlig bemanning er et permanent problem. Ansatte har en yrkesetikk på hva som er god pleie, og det er forventet at en skal være profesjonell og takle noen av de tyngste utfordringene vi mennesker skal gå gjennom, og å være en støtte for de som trenger det. En møter mennesker som viser sorg, sinne og frustrasjon. Det tar på oss som helsepersonell, for de vi er også mennesker med følelser og tanker, derfor kan det være veldig tungt og stå i slike situasjoner.
Jeg blir ikke overrasket når hjemmetjenesten er den arbeidsplassen hvor det blir skrevet ut flest langtidssykemeldinger. Sykefravær over 16 dager er på 7,7 prosent for ansatte her. Dette er dobbelt så høyt som snittet i Norge ifølge Statens arbeidsmiljøinstitutt(STAMI). De ansatte i hjemmetjenesten er psykisk utmattet etter jobb og de topper statistikken for ryggplager. Det er heller ikke så mye bedre for de som jobber på sykehjem, som har de fleste muskel- og skjelettplager, og søvnvansker. De sliter også med psykisk utmattelse.
Når det da kommer nedskjæringer og nedbemanning i helsesektoren så ser vi hva resultatet blir. En uverdig pleie og omsorg for de eldre som har rett på en verdig pleie og omsorg ved livets sluttfase. Det er ikke sånn vi skal ha det i kongeriket Norge.
Det er trist at vi har kommet ditt hvor vi er i dag, men det som er viktige nå er hvordan vi skal løse det.
Det som må til er en tverrpolitisk vilje fra høyeste hold. Det må bli slutt på ansvarsfraskrivelse og det å fordele skyld, slik vi har sett i debatter og i diverse nyhetsartikler den siste tiden. Å skylde på Støre, Solberg, Stoltenberg-regjeringene eller den som var før det, vil bare bli en debatt som går i sirkel, og dette vil ikke løse noen av utfordringene som vi må ta tak i nå. Det som trengs er en vilje til å bevilge penger til kommunene og fylkeskommunene som allerede sliter med trange budsjett, og som må gjøre vanskelige prioriteringer i tøffe tider. Dette er Stortingets ansvar. Jeg mener at den viktigste oppgaven staten og kommuner har er å yte trygge, sikre tjenester til befolkningen. Og ikke minst at de eldre og svake i samfunnet vårt skal få levert forsvarlige helse- og sosialtjenester som de har krav på etter loven. Vi betaler nesten en tredjedel av lønnen vår i skatt i løpet av livet, som skal gå til felles goder. Stortinget må erkjenne den nåværende situasjonen, og å gi det løfte det norske helsevesenet trenger og legge vekk politiske ideologi for å få til en bedre eldreomsorg. Det kommer til å koste veldig mye penger, men det er en investering i dagens generasjon og fremtidens generasjoner. Og hva er poenget med å ha et ubegripelig stort pensjonsfond, hvis vi ikke skal bruke det på samfunnsnyttige tiltak som i dette tilfellet? Vi har akkurat vært igjennom en pandemi hvor Stortinget bevilget store summer til bedrifter og enkeltpersoner. Det var vilje til dette på Stortinget, men er det vilje til det her i denne sammenhengen, når det kommer til å sikre en verdig og god eldreomsorg nå og i fremtiden?
Vi har visst over en lengre periode nå om utfordringene vi har innenfor sykehjemmene, hjemmetjenesten og sykehusene. Både når det gjelder bemanning, kompetanse og økonomi. Dette er ikke noe nytt! Fagforbundet, Sykepleierforbundet, Riksrevisjonen og mange andre har sagt klart i fra over en lengre periode om utfordringen som er i dag og vil komme i fremtiden. Den demografiske utviklingen har vært kjent lenge.
Statistisk sentralbyrå har i sin rapport som kom i januar i 2023 utnyttet fersk informasjon om den faktiske utviklingen over hva som trengs fremover, med tanke på den betydelige økningen av eldre i årene fram mot 2040. I sammendraget av rapporten fra SSB så kommer det frem »at det blir utdannet for få sykepleiere. Sykepleiermangelen er forventet å forverre seg i årene framover. Situasjonen blir ikke bedre av at det samtidig ser ut til å bli voksende mangel på helsefagarbeidere, vernepleiere og ergoterapeuter. Det ser også ut til at det utdannes for få bioingeniører, jordmødre og helse- og tannhelsesekretærer». Men dette har vi nå hørt over en lengre tid, det er ikke noe nytt. SSB advarte allerede i 2019 om at vi kom til å mangle 28 000 sykepleiere og 18 000 helsefagarbeidere i 2035 i Norge. Dette er sterkt bekymringsfullt og vil bli en nasjonal krise hvis ikke de riktige tiltakene og bevilgningene øker til helsesektoren fremover.
Vi må øke kapasiteten på sykepleierutdanningene. I 2022 så var det 134.954 søknader til 62.191 planlagte studieplasser i Norge ifølge Samordna opptak. Totalt valgte 10.299 søkere sykepleie som førstevalg, noe som betyr at cirka 125.000 hadde sykepleier som andre valg eller tredje valg. Det kan tyde på at yrke ikke er attraktivt nok. Lønna må opp og belastningene må ned for sykepleiere. Det kommer til å koste penger. Når hver femte sykepleier slutter i yrket før det er gått ti år så må det endringer til. Vi må begynne å ta vare på alle de som allerede er utdannet for denne kompetanse er samfunnskritisk og vi er helt avhengig den. Sykepleiere har spisskompetanse og kan fange opp de grunnleggende behovene og se pasientens utvikling.
Helsefagarbeidere er den største yrkesgruppen i omsorgstjenesten. Personer med helse- og sosialfaglig utdanning som jobbet i helsevesenet i 2021, var på hele 582.492 mennesker. Her har vi mange mennesker som er helsefagarbeidere. Her må vi få på plass en ordning som gjør det lettere å ta etter- og videreutdanning, slik at vi for flere helsearbeidere med spesialkompetanse i helse- og omsorgstjenesten. Vi må bruke de ressursene vi har og rekruttere der hvor vi har mulighet. Stortinget må legge til rette for å få til dette løfte.
Vi blir eldre og vi lever lengre. Vi må tenke nytt og «leve hele livet» reformen er et godt eksempel på det. Vi ønsker å bo hjemme så lenge som mulig og alt tilsier at vi skal kunne det. Den nye eldre generasjonen vil ha bedre helse, høyre utdanning og sterkere økonomi, noe som gjør at de kan være mer aktive og bidra med mer. Med økt satsing på hjemmetjenesten og nye teknologiske løsninger så vil det la seg gjøre, og det vil være bærekraftig og samfunnsmessig lønnsomt. Men det betyr ikke at vi ikke trenger flere sykehjemsplasser og omsorgsboliger for eldre. Det kommer en tid uansett hvor sunt en lever og aktiv man er eller hvor gode gener man har, så vil man bli mer hjelpetrengende, Med økende alder så vil det være et reelt behov for økende pleie- omsorgstjenester. Uavhengig av hvor mange sykehus, sykehjem eller omsorgsboliger vi bygger er vi avhengige av nok hender til å ta vare på de som er der. Vi må ta vare på den største resursen vi har innen helsevesenet, og det er de tusenvis av helsearbeiderne som jobber alle dager inkludert helger, helligdager og netter. Disse står på for at du og dine nærmeste skal ha en så verdig og god pleie og omsorg som mulig når livet er sårbart. Hvis vi ikke investerer stort i eldreomsorgen nå så er jeg redd for at «Omsorg bak lukkede dører» bare vil være starten på en rekke lignende reportasjer i fremtiden. La oss unngå det, koste hva det vil koste.