Det ligger liksom i ordet, men hva er det?

Kort sagt, så betyr det å preparere hunden for å fungere sammen med mennesker i ulike miljøer og situasjoner. Det vil si at hunden skal kunne håndtere, og med det avreagere, på situasjoner som for den i utgangspunktet er unaturlig i forhold til hvordan den fra naturens side er «skrudd sammen».

Hunden har gjennom tusener av år endret og tilpasset seg mennesket. Det vil si at mange av dens naturlige egenskaper har blitt endret for å tilpasse seg menneskene og det samfunnet de har skapt. Det å kunne danne flokk med menneskene, er den mest dominerende egenskapen som er endret fra villhunden til den tamme hunden vi kjenner i dag. Men det at samfunnet er i stadig endring, gjør at også vi som hundeeiere må sørge for at hunden tilpasser seg endringene.

Mange hundeeiere neglisjerer å tilpasse hunden samfunnet utenfor eget hjem. For å skjerme hunden drar de gjerne på steder hvor det er lite folk og ingen hunder. Og med det får de en formening om at hunden har bra og tilpasset adferd. Men når plutselig et menneske eller en hund dukker opp, får man ofte reaksjoner som man ikke hadde forventet. Det skjer gjerne ved at hunden utagerer, prøver å gjøre utfall både på menneske og hund, bjeffer og greier ikke å avreagere. Resultatet er ofte at hundeeier røsker i båndet og prøver å dra seg unna. Har man en stor hund, kan dette være utfordrende.

Hva tenker man i bakhånd? Kanskje at hunden er aggressiv eller ustyrlig eller at den mentalt mangler noe? Svaret ligger nok ikke her, men heller i at hunden ikke har fått de nødvendige erfaringer helt fra valpestadiet av. Vi har rett og slett ikke latt den få erfare det å møte andre, både to- og firbente.

Eksemplene kan være mange: hund som vil løpe etter biler, syklister, gjøre plutselige utfall mot mennesker, kanskje mot barn. En slik hverdag med hunden vil alltid være vanskelig og etter hvert altoppslukende. Vi kan nok ofte trekke konklusjonen at vi i sånne tilfeller ikke har kontroll på hunden. Hva gjør vi?

For det første: det er aldri for sent! Og det beste rådet er å kontakte nærmeste hundeklubb. Her vil man ofte finne folk som både har erfaring og kunnskap om disse problemstillingene.

Hundeklubbene har veldig ofte kurskvelder med temaet «Hverdagslydighet», som gjerne går over flere kvelder. Her er problemstillinger som nevnt ovenfor, noe av undervisningen. Det vi som regel begynner med, er å øve på kontakt med hunden. For dersom man ikke har kontakt med den, skjer ingen kommunikasjon, og derfor heller ingen læring. Men kontakt har flere aspekter. Det vi primært ønsker når det gjelder kontakt, er at hunden skal ta kontakt. Og vi mener da øyekontakt. Og når den gjør det, skal vi umiddelbart forsterke den handlingen ved å tilby en forsterker som hunden veldig gjerne vil ha, for eksempel en ball, en godbit eller lignende.

Etter hvert som hunden erfarer at det å ha øyekontakt fører til en godbit, vil den gjøre nettopp dette stadig oftere. Det er derfor lurt alltid å ha en godbit på lur, for å forsterke denne adferden når den skjer.

Og husk: vi kan ikke lære hunden noe som helst, uten at vi har kontakt med den. Hvis alle kunne innse akkurat det, vil vi få raskere resultater. Vi vil lære hunden at kontakt med oss gir større resultater enn å bjeffe på naboen.

Men, for det er et «men» her: Vi opplever også at hunden rett og slett ikke tar øyekontakt, at den er mer interessert i ting rundt seg, enn i kontakt med oss. Og vi kan jo ikke vente i det uendelige før den tar kontakt. Derfor kan vi også få den til å ta kontakt med oss. Vi kan rett og slett vise hunden forsterkeren, sette godbiten foran snuta på hunden, og så videre. Når den da blir interessert og tar øyekontakt, forsterker vi og roser hunden skikkelig.

I hverdagslydigheten er det alltid kontakt vi begynner med. Når det begynner å «fungere», påfører vi mer forstyrrelser etter hvert; andre hunder, andre mennesker, lyder, sykling og annet.

Dette kommer vi tilbake til i kommende artikler. Men start med kontaktøvelser. Det blir aldri feil!