Jeg har en leveregel … Nei, det blir for pretensiøst, la meg begynne på nytt, for det er ikke en leveregel, snarere et mål. Jeg har et mål om hvert år å begynne med noe nytt. En ny aktivitet. Noe for meg ukjent som kan gi ny puls til alle disse deilige dagene som kalles livet.

I fjor var det bobil. I år er det golf. Altså sporten.

Jeg er usikker på hvilken av aktivitetene som har ført til flest hevde øyenbryn i vennekretsen, men jeg er uansett sikker på at kombinasjonen er ganske sjelden.

Jeg har hatt glede av begge deler, kanskje særlig årets aktivitet. Flere ganger i uka har jeg tatt med meg køller og golfballer på tur rundt Semb Hovedgård. Køllene har jeg også tatt med meg hjem igjen. Heldigvis har jeg en bekjent som jevnlig saumfarer skogbrynet på jakt etter forlorne baller og selger dem til sånne som meg.

«Det var da billig», sa jeg da jeg kjøpte en pose av ham til prisen av en kopp kaffe. «Det skulle bare mangle», svarte mannen. «Du skal jo snart kjøpe dem av meg igjen».

Kjøp og salg er også tema for alle som er glade i kommunens mest staselige herregård. Etter at Einar Nagell-Erichsen i begynnelsen av juni annonserte at Semb Hovedgård nå er solgt, har spekulasjonene om hvem som skal overta gått høyt. Så langt, mer enn tre måneder etter salget, har kjøperen ennå ikke villet vise ansikt.

Det er det naturligvis en grunn til: Handelen er ennå ikke helt på plass. Om jeg har forstått det rett, og i denne setningen er ordet «om» det viktige, har følgende skjedd: Flere personer gikk sammen for å kjøpe eiendommen. Deretter fikk en av dem kalde føtter og trakk seg. Dermed startet jakten på en ny medinvestor slik at den økonomiske belastningen på de gjenværende ikke skulle bli for stor. Jakten er ennå ikke helt over. Ingenting er på plass før alt er på plass.

Når de finner den siste investoren og kjøperne endelig fjerner sløret, har vi alle grunn til å være spente. For dette er tidenes eiendomshandel i vårt område, og den betyr noe for langt flere enn selgeren og kjøperen.

Det er vårt felles nærområde som ligger i potten.

Det består av historie og opplevelser. Det består av skog, dyrka mark og beiteområder. Sammen med den navngjetne golfbanen utgjør området hele 1700 dekar. Det inneholder 24 bygninger med en samlet gulvflate på 8400 kvadratmeter. Den storslåtte hovedbygningen finnes det knapt maken til i hele landet. På kjøpet får du parkanlegg med labyrinthekk, ridehall og femti stallbokser. Du får også fire tennisbaner, to av dem innendørs.

Nevnte jeg at det følger med rett til å jakte på rådyr? Nevnte jeg at prisen for hele moroa bærer dyrets navn?

Om lag hundre millioner skal kjøperne ut med. I tillegg bør de sette av noen millioner til puss og vedlikehold.

Jeg håper de gjør det. For herregården fortjener dype lommer, flittige hender og varme hjerter. Gården som huset landets første landbruksskole og som Sam Eyde eide, har spor tilbake til 1400-tallet. Det er en viktig arv vi fikk av de som var her da. Den må forvaltes av oss som er her nå.

Hvis også de framtidige eierne forstår dette, vil det bli verdsatt av mange. Av de som går tur til fots og på ski, av de som fisker eller følger fuglene. Av flere tusen golfentusiaster, lokale og tilreisende, som hvert år besøker banen som omkranser hovedgården. Området er viktig for trivsel og folkehelse, og det er viktig for å øke vår attraktivitet og bygge våre bunnlinjer.

Heldigvis skal Einar Nagell-Erichsen, som med bankende hjerte har drevet stedet i en liten mannsalder, ha fått signaler fra kjøperne om at de ønsker å videreføre det meste av dagens drift. Dersom det likevel skulle vise seg at de har helt andre planer enn hest og golf, planer de ikke har våget å fortelle om, vet jeg hva min nye aktivitet blir neste år.

Du finner meg i skogbrynet ved hovedgården. På jakt etter forlorne baller.