De fleste av oss ønsker å bli gamle, og en stadig voksende del av befolkningen er å anse som eldre.

I løpet av de siste 100 årene har antall eldre blitt betydelig flere enn antall yngre i befolkningen.

1918 var en prosent av befolkningen 80 år og eldre, i 2018 hadde dette steget til fire prosent. Prognosene viser en relativt sterk vekst i de eldre aldersgruppene. Antall personer over 80 år vil dobles i løpet av drøye to tiår, og innen utgangen av år 2100 vil andelen som er 80 år og eldre tredobles og øke til 12 prosent. (Kilde: SSB).

Dette betyr at det blir forholdsvis færre i yrkesaktiv alder.

Med økende alder blir risikoen for å utvikle kroniske sykdommer også større. Selv om eldre i dag lever lengre med en eller flere kroniske sykdommer, er det stor variasjon i hver enkelt sin helse. Mange sykdommer kan kontrolleres med hjelpe av medisiner, og noen eldre kan være i stand til å leve selvstendig og med god livskvalitet, uten behov for omsorgstjenester. Men samtidig ser vi at det er flere som har behov for pleie og omsorg i sitt eget hjem.

Behovet for sykehjem som institusjon er kanskje på vei ned, men behovet for pleie og omsorg i sitt eget hjem er blitt økende. AP vil på ingen måte løpe fra løftet om at vi skal sørge for tilstrekkelig med sykehjemsplasser og heldøgns omsorgsplasser for de som trenger dette. På kjerneområder som helse, skole og eldreomsorg skal det være gode offentlige tilbud som omfatter alle. Hvordan vi organiserer dette tilbudet, avhenger av hva som er best for innbyggerne. Grunnleggende velferdstjenester skal ikke privatiseres eller kommersialiseres. Det betyr ikke at vi ikke er flere som sammen kan bidra i arbeidet med å skape dette. Dette gjør det naturlig å stille spørsmålet.

Har vi behov for frivillige og pårørende?

I Norge skal velferdstjenester i all hovedsak være det offentlige sin oppgave. Samtidig er det viktig å anerkjenne familier og frivillige organisasjoner og enkeltpersoner som viktige bidragsytere. Frivillig sektor er viktig for å møte utfordringer i eldreomsorgen. Som utvalgsleder for hovedutvalget for Helse, omsorg og sosial ser jeg at bærekraften i velferdssystemet vårt må styrkes gjennom å utløse nye, friske ressurser fra familieomsorgen og de frivillige. Det bør tenkes nytt i forhold til oppgaver som pårørende og frivillige kan ivareta. Det er viktig å stille spørsmålet om hva som skal være det offentliges ansvar og hva frivillige og pårørende kan bistå med. Samtidig må vi ikke miste av syne den viktige ressursen de eldre selv er. De er jo ikke bare mottakere i denne sammenheng, de er også viktige leverandører. Det er også viktig å understreke at frivillige skal være et tillegg ikke en erstatning for det offentlige tilbudet. For å lykkes i dette arbeidet er viktig at samarbeidet mellom det offentlige, frivillige organisasjoner og pårørende systematiseres og bedres. Det må tilrettelegges for at frivilligheten kan være et viktig supplement til det offentlige tjenestetilbudet til eldre personer.

Jeg vil som utvalgsleder be om at det legges frem en sak om samhandling mellom kommunen og frivillig sektor i eldreomsorgen.