I avisen Gjengangeren datert, den 15. august, leser jeg under tittelen «Dette er en miljøkatastrofe». Innsendt av Thomas R. Thomassen som er leder i fiskeripolitisk utvalg for Vestfold og Telemarks Kristelige Folkeparti.

Det handler altså om fiskekollapsen i Oslofjorden og Skagerak. Det er vanskelig å forstå hva du mener med miljøkatastrofe når du setter spørsmålstegn ved om reketråling er årsaken til kollapsen. Hva er det da? Jeg mener det er en økologisk katastrofe på grunn av forsømmelse av tiltak i forvaltningen. Nei, reketråling alene er ikke årsaken, men en av hovedårsakene. Jeg skal komme tilbake til det. Du mener også det må mer forskning og gentesting til for å kunne kartlegge fiskens opphav.

Nå har det seg slik at det er ingen fjorder i Norge som det har vært forsket så mye på som i Oslofjorden. Forskerne har kommet frem til at vi har et tilnærmet lukket økosystem som strekker seg fra Jæren og opp i Oslofjorden. Fjordtorsken lever på avgrensede områder inne i fjorden, Skageraktorsken lever i hele området og gyter på norskekysten. Vi har noe skageraktorsk som svømmer over til dansk side, mens det er hovedsakelig nordsjøtorsk som oppholder seg på svenskekysten og opp mot Hvaler. Hvordan har de kommet fram til det resultatet uten gentesting?

Så om reketråling: I januar 2021 kom forskningsrapporten fra Havforskningsinstituttet «Krafttak for kysttorsken». De konkluderte med at 100 år med overfiske var årsaken til kollapsen. Reketråling sammen med lysfiske etter brisling var en sentral del av årsaken.

Kongsberg Maritime har fotografert havbunnen med undrevannsdrone fra Jæren og til indre Oslofjord. Der konkluderes det med et av verdens mest ødelagte havområder, forårsaket av avsetting med trålspor i bunnsedimentet. Det har utvilsom noe med økosystemet å gjøre.

Vi kan gå litt bakover i historien og se hva som egentlig skjedde da de startet opp med tråling i fjorden: Marinbiologen, Johan Hjort introduserte tråling i år 1900. I 1910 startet det opp med reketråling. Etter hvert forsvant bunnfisk som kveite, håkjerring og svarthå fra indre Oslofjorden, også torsk, uer, steinbit og andre bunnfisker ble betydelig redusert etter hvert. Bekymringen for redusert torskebestand resulterte i at forskning ble igangsatt. Dette ble forløperen til at Havforskningsinstituttet i Flødeviken ble etablert.

Min konklusjon er at vi trenger ikke mer forskning. Nå må vi starte med tiltak, noe som Havforskningsinstituttet er i ferd med å gjøre ved å samarbeide med kommuner for å etablere et nettverk av nullfiskeområder. Vi vil følge godt med i utviklingen av tiltak, og være en klar stemme i debatter som måtte komme om emnet.

Av: William Leonhardsen, leder for maritimt utvalg for Demokratene i Vestfold og Telemark