I forrige spalte her i Gjengangeren brukte jeg ordet «intelligent» for å beskrive evnen hos henholdsvis hunden og mennesket, i måten å tilegne seg læring på. Det utløste flere kommentarer og spørsmål om definisjonen på ordet intelligent. Og jeg sier hurra for det! Det er mulig at min bruk av ordet ikke samsvarer med leksikon/akademias definisjoner. Jeg har gitt uttrykket en mer praktisk, folkelig og forenklet versjon. Nettopp for å forklare det faktum at hunden kan vi ikke forklare noe, vi må vise det vi ønsker med eksempler som forsterker riktig atferd. Dette i motsetning til mennesket, som vi kan snakke med og forklare hva vi ønsker.
Samtidig har jeg også understreket at hundene kan bli kloke individer, basert på de erfaringer de gjør seg i samhandling med oss tobente. Videre er det også viktig å få presisert at grovt sett så består hundens læringsmuligheter av både tillært og medfødt atferd.
Den medfødte atferden består for eksempel av evne til å jakte, evne til å danne flokk, fange bytte, forsvare flokken og så videre. Dette er atferd som utløses av bestemte situasjoner (nøkkelpåvirkninger), og som ikke må læres, men som utløses automatisk.
Når det gjelder forplantningsevnen, opptrer den hos hannhunden kun når tispen har løpetid. Hannhunden utløser ikke paringsatferd ellers.
Og når det gjelder tillært atferd, sånn som innlæring av ulike tekniske øvelser, trenger vi ikke lære hunden verken å hoppe, dekke, ligge, halse, rygge, krype og apportere. Alt dette kan hunden fra naturens side. Det vi gjør, er å få hunden til å gjøre disse øvelsene når vi ønsker, og på hvilken måte.
Mange vil dermed betegne hunder som intelligente. Men etter min mening er de bare blitt klokere, de har tilegnet seg ferdigheter ved å respondere positivt når de får en forsterkning etter en ønsket utført øvelse. Hundene har med andre ord tilegnet seg erfaringer. De kan også «lese» hva som skal skje når vi for eksempel kommer inn på lydighetsbanen eller i terrenget ute i skogen på brukshundtrening. De har «lagret» erfaringene på disse arenaene. Men blir de mer intelligente for det?
I mange tusen år har vi mennesker preget og endret villhunden slik at den skal passe til vårt behov. Dermed har det også kommet ulike raser med ulike særpreg og evner. Mange vil derfor også hevde at noen raser er flinkere, klokere og mer egnet eller uegnet enn andre raser. Det som er sikkert, er at de har blitt forskjellige og tilpasset ulike oppgaver.
Men så er det også slik at gjennom årene er det fremavlet hunder som har store funksjonsproblemer. Ofte for at de skal passe inn i et ønsket utseende. Noen skal ha lang pels, korte ben, være «flate» i trynet, fungere som bittesmå «veskehunder» og store Grand Danois, hunder som har problemer med å føde, alt uten hensyn til funksjonalitet og livskvalitet.
Men – de er alle hunder.
Oppsummert: min ordbruk er bevisst, for å forenkle og for at vi skal skille mellom det å behandle en hund som hund eller som et menneske. Hunden fortjener å bli behandlet som hund, nettopp fordi den er en hund. Det betyr at vi skal ha god kontakt, være konsekvente og rettferdige og behandle den med respekt. Å behandle en hund som hund betyr ikke at den skal behandles dårlig – men absolutt heller motsatt. Og så til slutt det morsomme spørsmålet: Hvis hunden skulle velge hundeeier, hadde vi blitt valgt?
Hunden er vår beste venn, det skal vi leve opp til!
Les mer om hund, signert Terje Johansen: