Ja, nå er vi i gang igjen med en ny serie Hundespalten her i Gjengangeren i sommermånedene. Vi håper leserne både kjenner seg igjen og kanskje også får noen nye tips. Alt dreier seg om hund (og hundeeiere) og hvordan vi best kan bedre samarbeidet med mellom vi tobente og vår firbente venn.

Alle vet jo at en hund er en hund, men ikke alle vet at vi må behandle den akkurat som det. Det er nemlig slik at veldig mange behandler hunden sin som et menneske og ikke som en hund! Og hva betyr det?

Jo, det betyr at vi hver eneste dag behandler den slik at den får dekket sine basale behov. Den må luftes, den må fôres og ha nødvendig mosjon, i tillegg til å aktivisere den mentalt: Altså gi den utfordringer og læring.

Og så: mange prater med hunden sin som om den var et menneske, vi gir den godbiter for å være «snille», vi syns synd på den og tar den opp i fanget, vi kjefter på valpen når den gjør fra seg inne, og, ofte en tid etter forseelsen. Som om den var et menneske og hadde evne til å forstå hva vi mente.

Når for eksempel hunden piper og bjeffer for å komme ut av buret eller bilen, hva gjør vi da? Jo, vi slipper den ut! Hva blir resultatet av det? Jo, hunden lærer at å pipe eller bjeffe, fører til at den slipper ut. Resultatet er at den vil bjeffe og pipe for nesten alt.

Vi bør vente til hunden er stille, for så å slippe den ut. Altså: riktig atferd fører til resultat for hunden. For et barn kan vi forklare hva vi forventer, det kan vi ikke for hunden.

Et vesentlig hjelpemiddel er å være konsekvent! Hvis vi reagerer ulikt på samme situasjon, vil hunden ikke forstå hva vi forventer. Hvis hunden noen ganger får lov å ligge i sofaen, og andre ganger ikke, vil hunden over tid bli stresset. Derfor er det også viktig at alle familiemedlemmer gjør og sier det samme til hunden.

Særlig for de yngste (barna), er det viktig å forstå dette. Dette får man ikke til over natten, men det er viktig, og nesten en forutsetning, for å få et optimalt forhold til den firbente.

Samtidig er det viktig å klare å bryte en uønsket handling fra hundens side. Og her kan det øves: Hvis hunden har en tendens til å stjele sko og å leke med disse, er det en klart uønsket atferd. Det beste er selvsagt å fjerne alt av skotøy. Men det er ikke alltid praktisk mulig. I stedet bør man ha en forsterker (godbit, ball, leke) for hånden, passe på i det hunden vil ta skoen, rope et klart NEI, og dersom hunden reagerer, servere forsterkeren umiddelbart. Slik blir ordet NEI, ikke et skremmeskudd, men en stopp for å få belønning. Forutsetningen er at godbiten (forsterkeren) er så gild for hunden at den gjør hva som helst for å få den!

Tilbake til hvordan vi ser på hunden: for et barn kan vi forklare hva som er rett og galt, for en hund må vi gi den gode erfaringer gjennom å forsterke ønsket adferd (eller premiere, om du vil).

Altså må vi behandle hunden som en hund, og ikke som et menneske.

Terje Johansen