SJENERT: Du har ganske sikkert sett henne på en eller annen scene. Men innerst inne er den nye attraktivitetsbyggeren faktisk ganske sjenert.
Trude Brænne Larssen

Hun skal gjøre Horten enda mer attraktiv: – Innerst inne er jeg mer sjenert enn folk aner

Sannsynligvis har du sett henne på scenen. Mandag kom telefonen hun hadde håpet på. Fra og med neste uke starter jobben hennes med å gjøre fødebyen enda mer attraktiv.
Publisert

Sprudlende, leken, litt små-sprø. Slik er inntrykket av 36-åringen som fikk jobben som attraktivitetsbygger i Horten kommune, en jobb som hun danket ut mer enn 30 andre søkere for å få. På forhånd hadde hun ikke våget å tro ordentlig på at valget skulle falle på henne. Desto større var gleden da det viste seg at kommunen ville ha henne.

Hun er et kjent fjes i byen fra før. Det er ikke usannsynlig at du har sett henne på scenen.

– Jeg var 10 år første gang jeg sto på scenen med MiniMasken, forteller hun. – Med årene ble Masken som en familie for meg.

Siden har hun vært med på alt mulig i revy- og teatergruppa: Ikke bare har hun opptrådt i utallige roller og revynumre, hun har også jobbet bak kulissene, vært med på dugnader, hatt regi og ansvaret for tekster. Til tross for talentet og gleden over å få folk til å le, var det ikke skuespiller hun drømte om å bli.

– Jeg har vel tenkt på det, men … Nei. Det er så mange som er gode. Og arbeidstidene skuespillere lever må, hadde ikke passet for meg som er så familiekjær.

FAMILIE: Marte Amalie så på Masken som en del av familien. Det var det jo faktisk også på ordentlig. Hun har bokstavelig talt fått teaterlivet inn med morsmelka. (F.v.: Inger Jonsrud, Marte Amalie Jonsrud Kaardahl, Torveig Reiten, Hanneli Bugge-Hansen og Per Bentsen.)

FAMILIE: Marte Amalie så på Masken som en del av familien. Det var det jo faktisk også på ordentlig. Hun har bokstavelig talt fått teaterlivet inn med morsmelka. (F.v.: Inger Jonsrud, Marte Amalie Jonsrud Kaardahl, Torveig Reiten, Hanneli Bugge-Hansen og Per Bentsen.) Foto:

Måtte skrinlegge «Plan B»

Da Marte Amalie gikk på Horten videregående skole var drømmen å jobbe med reklame.

– Drømmen var å få plass på Westerdahls, men jeg syntes selv jeg var for ung. Tida var ikke moden. Derfor tok jeg i stedet en bachelor på høyskolen, her på Bakkenteigen. Estetiske fag med vekt på mediekunnskap. Det var en fin tid. Jeg var med på studentrevy og alt annet. Vi hadde vorspiel med tursti og kassegitar.

Det glitrer i øynene hennes ved minnene fra studietida.

Men drømmen om Westerdahls var ikke død. Da hun hadde tatt sin eksamen, bestemte hun seg for at hun ikke hadde noe å tape på å sende inn en søknad.

– Jeg visste det var et nåløye, og trodde ikke egentlig at jeg skulle komme inn. «Plan B» var å reise til Italia og bo der et år, kanskje få meg en jobb ved et teater. Jeg kunne sittet i billettluka eller kostet gulvene. Hva som helst. Jeg gledet meg så innmari til dette at da brevet kom, med beskjed om at jeg hadde fått plass på Westerdahls, var jeg nesten litt skuffa.

Det ble tre gøyale år med muligheter til å prøve seg på nær sagt alt mulig. Det var radio, TV, journalistikk, og nye forelesere hele tida.

– Det siste året rettet jeg meg mer mot reklame, med vekt på tekst. Og så ble jeg kjæreste med læreren min …

– Å, ja vel?

– Ja, det gikk bra altså. Jeg var jo ganske voksen da. Nå har vi tre barn. Eldstemann er 10 år, så er det en på 6 og en på 3.

Småbarnsliv og karriere

Det ble noen krevende år etter at Marte Amalie var ferdig med studiene. Alt så lyst ut, og drømmejobben var innen rekkevidde. Så kom finanskrisen, og alle planer måtte kanselleres.

– Det ble jobbjakt og frilansing om hverandre. Noen ganger jobbet jeg direkte med kunder, og andre ganger via produksjonsbyrå. Det var på denne tida jeg begynte å jobbe mer med film. Jeg og kjæresten min etablerte et reklamebyrå som leverte alle tjenester fra idé til ferdig produkt. Det var en tøff tid, men også veldig spennende. Vi bodde i Moss og hadde lokalet vårt i Oslo.

Men da Marte Amalie var gravid med tredjemann, begynte pendlertilværelsen å tære på henne.

– En dag jeg sto på toget, høygravid i en tettpakket togvogn, tok jeg meg i å tenke: «Dette orker jeg ikke lenger». Allerede da tror jeg at jeg innså at jeg lengtet hjem til Horten. Det endte med at jeg solgte meg ut av firmaet etter seks år.

Fra Moss hadde hun lagt merke til nye strømninger i den gamle hjembyen.

– Det var så mye mer engasjement. En ny «flow». Og HortenLove! Jeg kjente Lene Cathrine Albertsen litt fra før, og visste at hun var fra Horten og at hun hadde flyttet hjem. Så jeg tok kontakt med henne og innrømmet at også jeg gikk med tanker om å vende snuta hjemover.

Lenes respons var å invitere på kaffe. Få dager etter var Marte Amalie på Bastøferja, med babyen i en bag. Og dermed var de i gang. De fikk med seg flere flinke folk og startet reklamefirmaet Supercruiser.

LACE: Firmaet gikk under, men diskobandet «Superdiscocruiser» består, her med Lene Cathrine Albertsen til høyre.

LACE: Firmaet gikk under, men diskobandet «Superdiscocruiser» består, her med Lene Cathrine Albertsen til høyre. Foto:

«Yess! Det er jo meg!»

Det endte med en smell. I mars 2020 gikk selskapet over ende.

– Det var en stor sorg for meg. Vi jobbet så hardt for at det skulle funke! Jeg var lei meg ganske lenge, men etterhvert innså jeg at det også var en mulighet til å gjøre noe helt annet. Jeg måtte bare finne ut hva jeg hadde lyst til. Jeg tok personlighetstester og fikk karriererådgivning. Mulighetene var så mange at jeg ble helt sliten av det. Jo mer jeg tenkte på det, desto sikrere ble jeg: Jeg ville finne meg noe å gjøre i Horten. Jeg orket ikke tanken på å begynne å pendle igjen. Ikke engang til Tønsberg.

Hun fortalte mamma Inger om beslutningen. Alt føltes med ett lettere, for det at jobben måtte finnes i Horten snevret det jo veldig inn.

– Da jeg kom hjem, rett etter samtalen med mamma, så jeg at Horten kommune søkte en attraktivitetsbygger. Og jeg tenkte: Yess! Det er jo meg de beskriver!

I tida som har gått siden da, har det gått slag i slag. Mandag denne uka fikk hun telefonen hun hadde ventet på. Jobben var hennes, dersom hun ville ha den.

Humor er dødsens alvor

Men tida som har gått etter at Supercruiser måtte stenge dørene, har også fått henne til å tenke på hva som er viktig i livet.

– For meg er svaret humor. Jeg ser på humor som dødsens alvorlig og veldig, veldig viktig. Vi har bare ett liv. Da må vi bruke det på å være greie med hverandre og ha det gøy! Helt fra jeg var liten har jeg alltid hatt veldig lyst til å glede folk. Jeg tror det er det som driver meg.

Men det er ikke slik at hun på død og liv vil stå på scenen.

– Det der er litt rart. Jeg liker å stå på scenen. Samtidig vil jeg ikke at folk skal se på meg. Jeg er nok mer sjenert enn folk rundt meg får inntrykk av.

– En form for sceneskrekk?

– Ja, jeg blir veldig nervøs foran en opptreden. Men jeg har lært at man må gi litt faen og tørre å utfordre seg selv, ellers ender det med at man ikke gjør det.

SELVESTE: Marte Amalie har også stått på scenen med selveste Grethe Kausland i forestillingen «Sommer i Idol». (Arkivfoto)

SELVESTE: Marte Amalie har også stått på scenen med selveste Grethe Kausland i forestillingen «Sommer i Idol». (Arkivfoto)

Et hjerte som banker for Horten

«Attraktivitetsbygger»? Trenger Horten virkelig det? Er ikke Horten mer enn attraktiv nok som det er? Det vet vel alle vi som er hjemmehørende her?

– Folk er stolte av Horten, men jeg tror ikke det alltid vært sånn, sier Marte Amalie.

– Jeg tror Horten har en fordel av at byen er så liten, og av at det bor så mange bra folk her som skaper så mye positivt. Vi er gode naboer. Vi kjenner hverandre. De som bor her er våre viktigste ambassadører når vi skal gjøre Horten mer kjent og øke attraktiviteten rundt hjemstedet vårt.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken