Hortensmann Otto Almrost fyller 100 år: – Tenker på dem som aldri kom hjem

100 ÅR: Flaggkommandør og krigsveteran Otto Almrost fra Horten fyller 100 år 13. juli.

100 ÅR: Flaggkommandør og krigsveteran Otto Almrost fra Horten fyller 100 år 13. juli. Foto:

Av

Det begynner å tynnes i rekkene av Marinens krigsveteraner. Desto gledeligere er det å få møte de som fortsatt er blant oss.

DEL

En av disse er flaggkommandør Otto Almrost som er født og bor i Horten. 13. juli fyller han 100 år. Han bor alene og er i god form, 75 år etter at den krigen han deltok i, hver dag i over fem år, tok slutt.

Les også (+): Vil ha klare svar om Marinemuseet

Mange hilsener på dagen

Da han ble pensjonert flyttet han hjem til familiens hus i Aubertsgate på Apenes, som etter hvert ble byttet ut med leiligheten i Rustadgata. Hans store hobby, golf, har han nå lagt på hyllen, men de som er innom Borre Golfklubb kan se navnet hans på messingplate over de som har scoret «Hole in One».

På 100-års dagen har Otto mottatt hilsener både fra Forsvarsministeren, Horten kommune ved ordfører, Sjømilitære Samfund og Veterannettverket, som han takker for med sin naturlige beskjedenhet.

Beretning fra andre verdenskrig

Her følger utdrag fra Otto Almrosts tilbakeblikk på egne opplevelser under andre verdenskrig:

Etter fullført 2. klasse av treårig realgymnas i 1939, dro jeg til sjøs for å skaffe meg 18 måneders fartstid på dekk for å kunne søke om opptak på Sjøkrigsskolen. De to årene på gymnaset var unødvendige for opptak på SKSK. De var likevel ikke bortkastet. Den smule lærdom de ga meg kom til nytte i de følgende årene.

Jeg var altså til sjøs i handelsflåten da tyskerne okkuperte Norge. Mitt første skip var oljetankeren Beaulieu av Moss, der jeg var dekksgutt.

Ut på nyåret 1940 mønstret jeg av i Baltimore og ble innlagt på sykehus – frisk som en fisk. Ved den obligatoriske legeundersøkelsen ved ankomst havn, skjedde en forveksling av navn eller prøver med det resultat at jeg altså fikk et kortvarig sykehusopphold mens en av mine skipskamerater, som ikke var frisk, ble værende om bord. Da feilen ble oppdaget var skipet godt underveis til Middelhavet.

Rekrutt på Normannaheim

Nå fulgte en noe omflakkende tilværelse om bord i en rekke skip, som alle seilte ut fra USA. Først tre amerikanske fruktbåter under Panama- og Honduras-flagg, som for det meste gikk i bananfarten i Karibien, deretter et svensk malmskip og til sist det norske stykkgodsskipet Baghdad. Så vel hun som Beaulieu ble senket av tyskerne etter at jeg var gått i land og mange av mine skipskamerater ble borte.

På den tiden hadde jeg ingen anelse om at den norske marinen var under oppbygging og i aktivitet i Storbritannia. Flyvåpenets Little Norway i Canada var imidlertid godt kjent blant sjøfolk, og i 1941 søkte jeg om opptak som flyger. Søknaden ble avslått med den begrunnelse at det allerede var for mange søkere og at det var mer bruk for meg i handelsflåten.

Et par måneder etter dette fikk jeg høre at vår marine hadde «gjenoppstått» i Storbritannia. På vårparten 1942 fikk jeg anledning til å ta meg over på et norsk skip i konvoi til Storbritannia – en konvoi der et stort antall skip ble torpedert og senket. I juli 1942 var jeg rekrutt på KNM Normannaheim.

Venner og klassekamerater fra Horten

Som kjent var Normannaheim en liten norsk rekruttskole for Marinen i nærheten av Royal Arthur, en av Royal Navy’s improviserte rekruttskoler. Denne hadde tatt i bruk fasilitetene til en velkjent ferieleir (Butlin’s Holiday Camp) nær Skegness.

Norske rekrutter fikk noen ukers nødtørftig opplæring på Normannaheim før treningen fortsatte på Royal Arthur. Jeg besøker ofte Marinemuseet i Horten og det er ikke fritt for at det vekker litt nostalgi å se igjen det store skiltet som hang over porten ved innkjørselen til Normannaheim, en landsens eiendom omgjort til formålet.

Da jeg meldte meg ved Sjøforsvarets Overkommando i London for oppkledning til utskrevet dekksmann, ble jeg klar over at Sjøkrigsskolen eksisterte i eksil og at det snart skulle tas opp et nytt kull kadettaspiranter. Dette fikk jeg rede på ved en pussig tilfeldighet. En dag jeg slentret over Trafalgar Square fikk jeg se to norske marinekadetter komme imot meg. Jeg trodde knapt mine egne øyne. Min forbauselse kjente ingen grenser da det viste seg at de to kadettene var mine venner og klassekamerater fra folkeskolen og middelskolen hjemme i Horten. De hadde blitt tatt opp på Sjøkrigsskolen før jeg dro til sjøs. Jeg må si det var særdeles uventet å møte dem i London i 1942!

Jeg la inn søknad om opptak som kadettaspirant før jeg dro til Normannaheim.

Tjeneste på HMS Cotswold

Etter rekruttskolen fulgte for oss kadettaspiranter skolering i teoretiske og praktiske fag ved Marinens stasjon i Port Edgar nær Edinburgh. Oppholdet der varte i cirka fem måneder.

Vi ble så kledd opp til kadetter 1. klasse og sendt til Royal Naval College, som hadde midlertidig flyttet fra Dartmouth til Hertugen av Cheshires gods Eaton Hall, ved Chester ikke langt fra Liverpool. Det bør her innskytes at de norske kadettene bar offisersmerke om bord, men også fordi dette var praksis i Royal Navy.

Undervisningen foregikk over seks måneder, delt i to «terms» med et par ukers ferie imellom. Hovedfagene var navigasjon og sjømannskap, men det ble også undervist i real- og andre fag.

Etter avsluttende eksamen ble kadettene fordelt som «midshipmen» ombord i forskjellige Royal Navy-fartøyer. Jeg fikk tjeneste på HMS Cotswold, en Hunt-klasse destroyer. Sammenlignet med forholdene i fredstid var offiserene svært unge.

Min oppgave under «klart skip» var tilsyn med «pom-pom»-mannskapet på bakken. Der var vi utsatt for vær og vind og uten noen form for beskyttelse mot artilleriild.

Invasjonen av Normandie i 1944

Mitt opphold om bord i Cotswold ble dessverre ikke langvarig. Jeg må vel kunne si at det fikk en nokså dramatisk slutt. En natt kolliderte vi med lederfartøyet vårt i tykk tåke. Det var den gamle jageren Montrose. Den traff oss ved offisersmessen på babord side og nærmest «skrelte» seg akterover. Selv hadde jeg lagt meg på en benk på babord side i messen etter langvarig «klart skip» og hadde sovnet momentant. Det ble en brutal oppvåkning! Skadene på Cotswold var så omfattende at det var slutt på krigstjeneste for hennes vedkommende.

Etter noen måneder ble jeg beordret om bord i mitt første norske marinefartøy: korvetten Rose, stasjonert i Liverpool. Oppgaven var eskortering av atlanterhavskonvoier under britisk ledelse. De tyske ubåtene var fremdeles meget aktive og tjenesten ble derfor hektisk og oppjaget. Korvettene var særdeles sjødyktige, men små og med brå bevegelser i grov sjø. Dette sammen med hyppige «klart skip»-perioder borget for lite søvn under eskortetjenesten.

Det har alltid stått for meg som en gåte at verdenshistoriens største amfibieoperasjon, invasjonen av Normandie i 1944, kunne planlegges og forberedes uten at de tusener og atter tusener som var involvert visste noe konkret før den gigantiske operasjonen var i gang. Den ligger langt utenfor rammen av denne enkle beretningen. Den som var med vil aldri kunne glemme det utrolige antall fartøyer og bombefly som dannet de første angrepsbølgene.

Satte sitt preg på byen

Sterkt i minne står også de kjempemessige seilflyene, alle med tungt bevæpnete soldater i buken, som hang på slep etter bombefly og bare langsomt avanserte mot landingsstedene. Passasjerene må ha følt seg temmelig utsatt. Vi vet jo at mange av disse seilflyene krasjet under landing med tap av mange unge mennesker. Det var vanskelig å fatte hvilken enorm krigsmaskin som her var sluppet løs.

Jobben til Rose under selve invasjonen var beskyttelse av en stor ammunisjonslekter, senere ble det eskorte- og patruljetjeneste.

I september 1944 ble mitt kadettkull beordret til Barnton utenfor Edinburgh for å gjennomgå et kortvarig kurs som supplement til vår britiske utdannelse. Det var hyggelig for kullkamerater å treffes igjen og tilbringe noen uker sammen før vi på ny ble spredt. På Norway House i Leith kunne man alltid regne med å treffe gamle skipskamerater som reiste dit på permisjon.

Etter fullført kurs i desember ble hele kullet beordret til Lerwick på Shetland til tjeneste som navigasjonsoffiserer på våre D-klasse MTBer. Jeg kom om bord på MTB 716, sjef var løytnant, senere viseadmiral, H.B. Gundersen.

Det sier seg selv at flere hundre norske marinefolk satte sitt preg på en så vidt liten by som Lerwick. Det oppsto et hjertelig forhold mellom byens innbyggere og de norske. Jeg kan ikke huske at det noen gang kom til bråk.

Fortsatte til krigens slutt

Av episoder jeg husker tar jeg med et tilfelle av manglende psykologisk sans hos vår ledelse i London. En kommandørkaptein av den litt eldre garde var beordret til tjeneste i Stockholm. Før han kom seg av gårde skulle han først inspisere avdelingen vår på Shetland. Dette var en tøvete beslutning; han hadde ingenting med oss å gjøre og var det noe vi hadde liten sans for var det å stille opp i parade for en som skulle over til det nøytrale Sverige. Ved den anledning ble det knurret i rekkene!

Hver båt hadde en månedlig rasjon på 12 flasker whisky, en kasse gin, en kasse portvin og en kasse sherry. Kvartermestrene fikk selvsagt sin del av kvoten, uten at jeg husker hvor sto andelen deres var. De fleste flaskene gikk nok til oss tre i offisersmessen, men de ble på ingen måte konsumert av oss alene! Det vi vanligvis forstår med fyll forekom nesten ikke. Man tok en drink, men holdt måte.

Operasjonene fortsatte hele vinterhalvåret og utover vårparten. Etter hvert som nettene ble kortere og lysere og det ble vanskeligere å ta seg usett inn i leia, dabbet aktiviteten noe av, men ikke helt, og operasjonene fortsatte til krigens slutt i mai 1945.

Årene etterpå

Hjemkomsten var selvsagt en uforglemmelig opplevelse. Møtet mellom dem som hadde vært okkupert i fem lange år og oss som hadde vært «ute», har vært skildret i det vide og det brede.

Den begivenheten som skinner klarest i minnet om de første, berusende fredsdagene er triumfferden langs kysten. Flotiljen ble delt i to divisjoner. Med utgangspunkt i Bergen gikk den ene nordover og den andre sørover langs kysten for å besøke byer og tettsteder langs ruten. Vår divisjon gikk sørover, og etter en fantastisk tur i strålende sommervær ble ferden avsluttet i Oslo.

Vi begynte hverdagen. Vår krigsmarine skulle tilpasses fredstidens krav. Vi som ble værende i Marinen fikk nok å gjøre i de travle og interessante årene som fulgte.

Krig er brutalitet satt i system og for det meste prisgitt tilfeldighetenes spill. Mange må dø. Det maner ikke til sentimentalitet, men vi som var heldige og overlevde fandenskapet tenker med vemod på alle dem – mange personlige venner – som falt på sin post og aldri fikk oppleve Norges frigjøring.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken