Hva?! Diabetes? De er arrestert!

DEL

MeningerHva gjør du når du står i avgangshallen på en flyplass i utlandet, har ventet i uvisshet i mange timer og flyet ditt hjem en sen søndag kveld blir kansellert, i likhet med mange andre fly, og flyplassen er stappfull av mennesker, ingen får informasjon om noe som helst, og de to enslige, fortvilte svalene bak skranken til slutt roper at de ikke kan hjelpe oss og ber alle forlate flyplassen?

Tja. Å klage på servicen er vel en ikke helt unaturlig reaksjon. Selv hadde jeg bestemt meg for å være tålmodig, holde kjeft og vente til det ble min tur. Det var tross alt ikke verdens undergang. Men så kom altså beskjeden om at det ikke ville bli verken min eller noen andres tur. Der sto vi som sild i tønne, 13.000 mennesker som var rammet av et høyt antall kanselleringer og utsettelser – visstnok som følge av et strømbrudd med påfølgende drivstofftrøbbel, det fikk vi vite via bekjente hjemme i Norge da det i et heldig øyeblikk var mulig å få kontakt med omverdenen på et mobilnettverk som brøt fullstendig sammen.

Et par barnefamilier fikk hjelp til å finne nye flyavganger neste dag. Det tok to timer. Og køen av passasjerer som trengte tilsvarende hjelp var ørten mil lang. Både i den enorme køen og hos de to ansatte som hadde den umulige oppgaven med å hjelpe, steg frustrasjonen. Da var det en av passasjerene tok bladet fra munnen. Han var rett og slett frekk nok til å heve stemmen ørlite og etterlyse bedre service. Jeg har diabetes og får høyt blodsukker av dette, la han til. Den ene av kvinnene bak skranken var på dette tidspunktet på sammenbruddets rand, og nå var altså begeret nådd, for å sitere Øystein Sunde. Gå, sa hun, henvendt til oss alle. Dere må gå. Vi kan ikke hjelpe dere. Dra hjem!

Å dra hjem, skal det sies, var lettere sagt enn gjort, både for undertegnede, som hadde rimelig lang vei hjem til Norge, og sikkert også for mannen med diabetes, som antakelig skulle til Spania eller noe i den (fly)duren. Ergo ble alle stående, og mannen med diabetes gjentok sitt beskjedne ønske om bedre service, med full støtte fra stadig flere. Da sprakk det. Flyselskapets representant forlot plassen sin, stengte porten og gjorde det klart at hun ville hente politiet. Som sagt, så gjort. Politiet kom. Spanjolen med diabetes lot seg imidlertid ikke kneble, og både han og kjæresten gjentok at de syntes servicen var alt annet enn grei.

Dere har fått beskjed om å fjerne dere. Fjern dere frivillig, eller så gjør vi det, var meldingen fra de uniformerte. Diabetesmannen og kjæresten framholdt at de ikke hadde gjort noe galt og rikket seg ikke. Da tok onkel affære, banet seg vei inn i køen, grep diabetikeren og kjæresten hardt i armen og geleidet dem bort.

Om de sitter bak lås og slå eller har kommet seg på et fly, vites ikke, men moralen må være: Har du diabetes og er misfornøyd med servicen, hold det for deg selv. Ikke la deg friste til å klage, selv om du har stått i en milelang kø i mange timer og ikke aner hvor du skal gjøre av deg eller om du kommer hjem. Når strømmen går på flyplassen i Manchester, har de nemlig ingen plan B. «No plane B». Der får du bare beskjed om å ordne deg selv. Svøm hjem, eller vent til det blir et ledig flysete om noen dager. God tur!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags