"De vil ikke tråkke oss på tærne, de vil kjøre over dem med veivals!"

Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

Gå høsten i møte - KUN 88 kr for 8 uker med papiravisen og alt innhold på nett

Denne helgen møtes vi igjen, vi som var russ for 25 år siden. Det blir et spennende gjensyn med gamle kjente, og med meg selv. Er jeg i det hele tatt stand til å finne igjen meg selv fra den gangen? Og er det verdt å prøve? Jeg tror og håper det. Dette var årene da konturene av livet tok form. Hvor holdningene og modenheten vokste fram i takt med at kunnskap, mer eller mindre motvillig, tok plass i bevisstheten.

«Du skal lære å tenke», sa norsk- og historielæreren min. Han var nok mer enn én gang i tanker om at hans elev brukte store ord for å kamuflere utilstrekkelige resonnementer.

Samtidig er det nye generasjoners nødvendige privilegium å uttale seg skråsikkert om ting de ikke har greie på. De vil ikke tråkke oss på tærne; de vil kjøre over dem med veivals. De vil rykke opp gammelt tankegods med rota og kaste det på dynga. Plante og dyrke fram en helt ny verdensorden. De skal utfordre grenser, utforske nye muligheter og bryte nytt land, for å holde oss i gartnerterminologien.

Det bekymringsløse pågangsmots harde møte virkeligheten, er skildret i Alf Prøysens vise «Slipsteinsvalsen»: «Når ljåen blir kvass nok og brynet blir med, så kjæm dom i mårå og meie dekk ned».

Les også denne: – Jeg vil gjøre ting på min måte 

Dette lyder i meg som en advarsel når unge stemmer reiser seg i møte med –og protest mot- vedtatte sannheter, kommunale planer og politisk sedvane. Hører vi egentlig etter, når «blomster med rødlette kinn» strekker seg mot sola med drømmer og håp? Griper vi ljåen for fort? Jeg håper ikke det. Jeg vil så gjerne og håper så inderlig at jeg klarer, å høre de unge stemmers engasjement som et varsel om at de er klare til å ta ansvar. Og finne en ny retning. Eller i det minste gi en viktig kursendring.

Barnerådet har nettopp sagt sitt om en eventuell sammenslåing av Lillås og Nordskogen barneskoler i Horten. Elevrepresentantene har kloke tanker om hvordan dette best kan gjøres. Tankene bør tillegges vekt når kommunestyret foretar sin behandling. Vi merker oss blant annet at skolebarna er mindre bekymret for endringen enn «oss voksne». De kjenner barnas hverdag best, og har venner på tvers av skolegrensene. Rådets engasjement mot mobbing er også verdifullt, av samme grunn: Barna får vite om hendelsene først.

Fortellinger om frihet

Les også: Fortellinger om frihet

Størst av alt er ærligheten 

I den grad man trenger argumenter, er det viktig at Horten kommune gjør sitt ytterste for at barnerådet og ungdomsrådet fungerer slik loven pålegger. Og at medlemmene får honnør for å varsle, slik de gjorde nylig, når administrasjonen svikter.

Før de og vi vet ordet av det, ser vi de engasjerte unge i spaltene igjen, som voksne. Som pedagoger og pengefolk. Revisorer og regnskapsførere. Lærere og lokalpolitikere. Sykepleiere og sosionomer. Akademikere og agronomer. Samfunnsstøtter og skattebetalere. Småbarnsforeldre og stasjonsvognførere. Huseiere og hekkeklippere.

Det virker passende å takke for innsatsen på forhånd.

De er tilliten verdig.

Audun Bårdseth
redaktør

Artikkeltags