Jeg gleder meg alltid til å møte veggen

Luna Lorentzen

Luna Lorentzen Foto:

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

Tror det eller ei: For meg er det alltid en opptur.

DEL

MeningerJeg er omtrent som andre ungdommer. Går på skole, har venner og er en ganske gjennomsnittlig lykkelig ungdom. Kanskje litt over snittet til og med. 

Noen dager er likevel gråere enn andre. Dager når regnet høljer ned, og skyene nekter å slippe fram så mye som et lite lysglimt. Kanskje er leksehaugen for høy. Kanskje maser foreldrene mine. Kanskje føler jeg meg litt alene.

Heldigvis finnes det en god medisin. 

Jeg begynte med klatring for snart ett år siden. Jeg satt i bilen sammen med faren min utenfor Vear idrettshall før min første trening. Vi var tidlig ute, jeg hadde mye tid til å grue meg. Ikke til klatringen, men til å møte de andre som sikkert var flinkere enn meg.

Da tida endelig var inne og treningen begynte, viste det seg at de fleste i gruppa var nye – akkurat som jeg.

Det tok ikke lang tid før jeg ble hekta.

Jeg elsker følelsen av den ru veggen mot hendene. Jeg elsker å vite at jeg henger etter fingertuppene. Jeg elsker følelsen etter å ha dratt meg opp et overheng. Jeg elsker å henge i luften etter én hånd, dra opp en sky av kalk, for så å kjempe meg oppover et vanskelig parti. Jeg elsker utfordringene. Og jeg elsker å klare en rute jeg har strevet med lenge. Det kalles sikkert mestring.

Etter hvert ble jeg lysten på å klatre mer. Foreldrene mine støttet meg, men syns det var langt å kjøre.

Løsningen ble å finne en lokal vegg. I dag driver familien min et klatresenter. Her bruker både jeg og andre klatreentusiaster mye tid. Vi finner oppturene i å møte hverandre, og i å møte veggen. Det blåser bort skyene, stilner regnet og gjør dagene lysere. 

Jeg har også deltatt i noen konkurranser. Jeg har vunnet et par av dem, og tapt noen flere. Jeg tror jeg har lært det viktigste. At det å seire ikke alltid handler om å slå de andre.

Men om å mestre.

Artikkeltags