Det spørsmålet fikk en kollega av meg da hun var ute på oppdrag for ikke lenge siden. Og kollegaen hennes, som det ble vist til, var altså meg. Vi lo av det. For det var ikke akkurat noe bomskudd.

Men jeg er faktisk ikke dårlig på navn. Tvert imot: Hvis noen forteller meg hva de heter, husker jeg dem som regel raskt. Ofte husker jeg også hvor jeg har dem fra.

Det er ansikter jeg sliter med å gjenkjenne. Særlig folk jeg ikke treffer så ofte. Jeg har tabbet meg ut igjen og igjen – og noen ganger, åpent fortalt om flausene mine i Gjengangeren. Som den gangen jeg ikke gjenkjente regnskapsføreren min i butikken, og ikke forsto at hun forsøkte å hinte om at det var på tide å levere bilagene til selvangivelsen.

Jeg vet at mange vil nikke gjenkjennende når jeg innrømmer at jeg ofte presenterer meg med håndhilsen og fullt navn – «Trude Brænne Larssen, Gjengangeren» – når jeg møter folk for andre, tredje, fjerde eller femte gang. I noen ekstreme tilfeller har jeg kanskje møtt dem dagen før, eller til og med samme dag.

Les også

Fotball, øl og forelskelse

 

Det har også hendt at jeg har regelrett løyet for å slippe skammen. For eksempel: Jeg måtte ta av meg kontaktlinsene, skjønner du, fordi jeg fikk rusk på øyet. Jeg ser ingenting.

En tidligere kollega av meg, forfatteren Myriam Bjerkli, har stått åpent fram i flere intervjuer og fortalt om en lidelse hun har: Prosopagnosi. Det er det latinske navnet på såkalt «ansiktsblindhet». Jeg spurte henne for ikke lenge siden: Kan det finnes grader av det? Kan man ha et snev av det, uten å være helt ute av stand til å kjenne igjen noen? For jeg kjenner jo igjen familien min, vennene mine, kollegaene mine, og alle de relativt mange menneskene jeg treffer hyppig – sånn som ordføreren og kommunalsjefene. Enhetsledere og sånn, er det ofte litt verre med.

Myriam bekreftet at det finnes grader av det, og presenterte meg for en (visstnok svært vitenskapelig utarbeidet) test jeg kunne ta online. Forskere ved Cambridge hadde utarbeidet den.

Jeg samlet mot et par dager, før jeg våget å ta testen – og da jeg gjorde det var det i håp om at resultatet skulle fastslå med sikkerhet at jeg ikke er ansiktsblind.

Dustetest!

Det tenkte jeg flere ganger, mens jeg holdt på med den. For det er da ingen som klarer å memorere tre eller seks henholdsvis klin like mannsansikter, alle i noenlunde lik alder, for så å kunne plukke dem ut i en rekke av flere etterpå? Jeg gjettet så godt jeg kunne, og fikk til slutt et resultat. Jeg hadde rett på 52 prosent av oppgavene. Folk som ikke er ansiktsblinde pleier å ha 80 prosent og oppover, leste jeg.

LES OGSÅ: Min klimakamp skal være synlig: – Jeg starter på toppen! 

Så kanskje jeg har et snev av ansiktsblindhet.

Samtidig er det en kjensgjerning at vi journalister møter ufattelig mange mennesker i løpet av en uke. Trolig flere enn de vi møter gjør. Og mens et intervju for oss er ett av mange den dagen, er det kanskje for intervjuobjektet en relativt sjelden foreteelse. Kanskje er det den eneste gangen man blir intervjuet. Da husker man som regel journalisten etterpå – mens vi glemmer og går videre. Tror jeg.

Neste gang jeg presenterer meg for deg for tredje eller femte gang – vit at det ikke er av vrang vilje, eller likegyldighet.

Faktisk kan du ta det som en kompliment, for jeg har alltid syntes det er vanskeligere å plassere pene mennesker, enn folk som har litt mer særpreg i ansiktet.