– Marinemuseet er kanskje Hortens aller viktigste institusjon. Marinehistorien er uløselig knyttet til byen, og den knytter Horten til vår nasjonale historie.

Kommandørkaptein og sjefen for Marinemuseet Hans Petter Oset rydder sitt standsmessige kontor i 3. etasje i Magasin A. Han fyller 60 år 12. november. Nå mønstrer han av etter nesten 40 år i Forsvarets tjeneste.

– Litt vemodig, men sånn er reglene i Sjøforsvaret. Jeg har hatt god tid til å vende meg til tanken på å bli en relativt ung pensjonist. Jeg skal nok finne på noe å fylle dagene med, smiler den vordende 60-åring og spretter nærmest uforskammet spenstig og atletisk ut for å forsyne oss med kaffe og sjømilitær lefse.

Vil savne museet

– Men jeg kommer naturligvis til å savne en arbeidsplass som har betydd svært mye for meg etter at jeg overtok som museumssjef etter Ingvar Fossheim i 2003. Jeg har lagt igjen mye av meg selv på denne siden av Kanalbroa, men innrømmer mer enn gjerne at det vi har fått til bygger på de tradisjoner som er lagt av tidligere museumssjefer. T.K. Olafsen – som var bestyrer i tyve år etter krigen – var jo nærmest en institusjon i seg selv, og Stein Moen, Steinar Sandvold og Ingvar Fosheim var alle fantastiske formidlere, som holdt samlingene i hevd, understreker Hans Petter Oset.

Nye tider, nye krav

– Samtidig er det jo nokså åpenbart at et museum i 2021 er noe helt annet enn det var for bare 15–20 år siden. Kravene til opplevelser, til digitalisering og informasjon er store blant dagens besøkende, og her synes jeg vi har gjort et formidabelt arbeid – ikke minst ved hjelp av ildsjelen Jan Ingar Hansen, som er et historisk multimedia-unikum. Nå føler jeg at jeg med god samvittighet kan levere museumsnøklene til min etterfølger, sier Oset, som selv har forfattet innpå tyve historiske publikasjoner om marinehistorie gjennom minst 300 år.

«Brosjyrer» kaller han dem selv, men det dreier seg om flotte og gjennomarbeidde trykksaker som avgjort nærmer seg kategorien «bøker». Hovedverket «Norsk marinehistorie – modeller som forteller» – utgitt i 2014 – er på over 300 sider.

– Jo da, det er blitt pene brosjyrer, smiler kommandørkapteinen med svært umilitær beskjedenhet i stemmen.

– Og det fine er at alt finnes i nedlastbar versjon på museets hjemmesider. De blir holdt sirlig oppdatert i beste marinetradisjon av Jan Ingar Hansen.

Brevet til Kongen

At Hans Petter Oset liker å skrive, er kanskje ikke så rart. Journalist- og redaktørsønnen fikk tidlig tilgang til pappas Remington reiseskrivemaskin, og han har ikke tall på de gangene han har blitt omtalt som «sønn til Oset» eller «guttungen til Haco».

– Det første jeg kan huske at jeg skrev, var faktisk et brev til Kongen, ler Hans Petter. – Jeg var vel 8 år og syntes det var ordentlig dumt at kioskene – på slutten av 1960-tallet – var stengt på 17. mai.

– Skriv til Kongen, foreslo fatter’n, og det gjorde jeg. Brevet ble sendt, og ikke overraskende kom det på trykk i Gjengangeren. Ett år eller to senere kunne alle glede seg over 17. mai-åpne kiosker. Jeg tror neppe det var verken Kongen eller jeg som kan tilskrives æren for endringene i de kommunale åpningsvedtektene, men slik startet i alle fall min kontakt med kongehuset.

Oppvokst i Dal’n

Hans Petter er født i Horten, og regner seg som Holtandal-gutt, selv om familien flyttet til Granlyveien på Tveiten da han var 10 år.

– Vi bodde i flere år i rekkehus i Olavs gate – med fotballøkke så å si rett utafor stuedøra. Masse unger og mye lek og moro med langball og «boksen går» – og naturligvis fotball. Selv var jeg nok aller ivrigst i turn, men gutterommet var sirlig dekorert med Queens Park Rangers-skjerf og spillerfotos fra de engelske fotballmagasinene Match og Goal. Min egen fotballkarriere var knyttet til Borre, selv om den aldri tok helt av, innrømmer Hans Petter.

– Jeg startet på Borres småguttelag med Arne Gundersen som trener. På klubbens 2. lag var vi 17 spillere, så det var ikke alltid det var nødvendig å skifte engang. Etter hvert ble jeg en spiller med god kondis, men jeg var tynn og skranglete – og definitivt best uten ball. Jeg kan skryte på meg at jeg fikk trene med Borres A-lag en halv sesong, og jeg var i flere år trener for yngre lag i Borre. Jeg ble faktisk også «headhuntet» av Thomas Wedervang til en trenerjobb i Fyllingen i en av mine vestlandsperioder.

Sjøkrigsskolen

Veien til Bergen gikk naturligvis gjennom Sjøforsvaret. Med vitnemål fra Tønsberg Handelsgymnasium satset 19-åringen fra Granlyveien på fire år på Sjøkrigsskolen – med fire pliktår i vente etterpå.

– Jeg valgte intendantur-linjen. Det hang liksom sammen med mange av fagene fra handelsgym.

– Nokså dumdristig, vil vi antyde – ettersom det er svært vanskelig både å stave og uttale.

– Enig, men det dreier seg altså om økonomi og logistikk, og det er det hele min pre-museale karriere har handlet om. Stort sett, da, smiler kommandørkapteinen.

Intendant på KNM Narvik

Plikttjenesten inneholdt imidlertid ett år som intendant på KNM Narvik, som da i høy grad var operativ i norske farvann.

– Det var slitsomt å være sjef for 17 mann i en alder av 22 år. Det gikk bra, men det var deilig å komme på land, innrømmer Oset, som nå har sitt gamle fartøy forankret rett utenfor kontorvinduet.

Lønn og budsjetter

Senere ble Hans Petter Oset en av Sjøforsvarets mest anerkjente eksperter på lønn og avlønningssystemer. Han ble stabsoffiser med arbeidsplass i Oslo, Bergen og Horten, og hit flyttet familien permanent i 1994.

– Det ble noen år med pendling, blant annet mens jeg tok Forsvarets stabsskole, del 2. Det var slitsomt, men moro, sier Oset, som i 2000 ble utnevnt til kommandørkaptein og nokså sporenstreks ble saksbehandler for neste års forsvarsbudsjett.

– Det var ansvarsfullt, men en spennende og unik utfordring. Deretter ble imidlertid Sentralstaben omorganisert og nedlagt, og plutselig visste jeg ikke helt hva som ventet meg.


Havnet på museum

– Men så beveget du deg altså mot støvete samlinger av skipsmodeller og Tordenskjold-malerier? Museumsdirektør var en markant overgang fra det du hadde stelt med til da. Marinemuseet på hjembyen var ikke akkurat noe spretthopp i din militære karriere?

– Det er sant nok, og mange sa til meg: Hva er det du finner på, skal du havne på museum? Museumsdirektør er for øvrig en tittel jeg absolutt ønsker på gardere meg mot, men jeg søkte altså jobben som sjef på Marinemuseet, da den ble ledig i 2003. Det er vel det som på fagspråket kalles et horisontalt karrierevalg, men jeg følte at det var på tide å ta hensyn til familien. Jeg var lei av pendling, jeg er glad i Horten – og jeg har alltid vært interessert i historie. Jeg synes det var en ære å overta ansvaret for et av verdens eldste marinemuseer, og jeg er veldig glad for at jeg hatt får være med på å utvikle det videre.

Jubileer i kø

Oset tok en bachelor i historie etter utnevnelsen som museumssjef, som også innebar at han i noen år ble kommandant på Karljohansvern – før tittelen så å si havnet på museum.

– Det var et ideelt tidspunkt å overta på, for på 2000-tallet og fremover sto jo de historiske jubileene i kø. I 2005 kunne vi markere unionsoppløsningen, i 2014 var det grunnlovsfeiring, to år senere sto Tordenskjold i fokus. Vi har markert ubåt-jubileum, Napoleonskrigene og polarheltene med naturlig fokus på Oscar Wisting. Det har gått slag i slag, bokstavelig talt, og publikum har i stor grad strømmet til. Årsrekorden er på rundt 25.000 besøkende. I år når vi rundt 14.000, vil jeg tippe, men koronarestriksjonene gjorde jo at vi måtte holde stengt i mange måneder. Det siste året har vi jo dessuten ikke hatt noen utenlandske gjester.

Turistmål

– Det koster 100 kroner å komme inn på Marinemuseet nå. Hva har det betydd for publikumstilstrømningen?

– Ikke særlig mye. De fleste av våre gjester er turister, som har hørt at dette er et museum med mange interessante samlinger. De fleste er vant til at opplevelser koster, og jeg tror ikke på den pålagte 100-lappen priser oss ut av markedet på noen måte. Museet har jo også seks dyktige og engasjerte pensjonister som er beredt til å guide besøkende som ønsker noe mer enn en uforpliktende rusletur gjennom gamle gjenstander.

Knyttet til Horten

– Fra tid til annen dukker det opp ideer om å flytte hele samlingen til Forsvarsmuseet i Oslo. Hva tenker du om det, når du selv er på vei ned landgangen for siste gang?

– Det er neppe aktuelt lenger. Å flytte norsk marinehistorie til et hjørne på Akershus festning, virker helt historieløst. Sjøforsvarets historie er så innholdsrik og så uløselig knyttet til Karljohansvern og Horten at forslag om flytte samlingen herfra faller på sin egen urimelighet, sier Hans Petter Oset.

– Marinemuseet kommer fortsatt til å være en hovedattraksjon på Karljohansvern, hvor aktiviteten og tilgjengeligheten bare blir større år for år.