Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
1. vers: Vinternatta kjæler med vårt kalde mørke land, lyset hviler stille.
Iskaldt skyller fjorden over frosthard strand, med bølger grå og ville.
Men oppå høyden gløder det fra varme vinduslys, i dette mørke rike.
De vinker på deg venn, kom hit til oss. Her må tristhet vike.
For sprøe toner flyter i fra sarte gitarstrenger, varme stemmer synger mykt
om kjærlighet og savn. Og livets dans på sjø og enger.
Refreng: Å Gamle Horten Gård. Der du står, under de høye trær.
Så sterke, og ranke, med vinternaken manke,
og misteltein med silkefarga bær.
2. vers: Her hvilte de engang fra stridens tunge klang, og svingte glade glassa.
Og Admiral og prest, de møtte opp til fest, i Messa når det passa.
For oppå høyden sto det gule huset når de kom, og trossa satt i land.
Og folka skulle gå 'a borde alle mann, med fri fra ramsalt vann.
Da fløt det sprøe toner i fra sarte strenger. Barske stemmer sang sin sang.
Om kjærlighet, savn, og varme jenter, og livets dans på sjø og enger.
Refreng: Å Gamle Horten Gård, der du står, under de høye trær.
Så sterke og ranke, Med sommerfrodig manke,
og misteltein med silkefarge bær.
3. vers: Når trubaduren drar i gang en glad, og livlig sang. Og tonene får makta.
Da rykker det rått i fot og fang, mens folka klapper takta.
Det svinger oppå høyden, bak kirketårnets topp, slik som det var en gang.
Og nå som før, så er det no'n som gjerne spiller opp, til sang ved solnedgang.
Da flyter sprøe toner i fra sarte gitarstrenger. Varme stemmer synger mykt
Om kjærlighet og savn, og livets dans på sjø og enger
Refreng: På Gamle Horten Gård der du står under de høye trær.
Så sterke og ranke, Med høstrød manke,
og misteltein med silkefarga bær.