25. august døde vår alles kjære Frøydis Søbaksveen i sitt 78de år. Et eventyrlig og fargerikt liv var dermed te ende. Det fargerike og eventyrlige prøvde jeg rikelig krydra og forsiktig overdrivi å få fram i kapellet ved hennes båre. Frøydis kom fra en fargerik familie hvor eventyrlige fortellinger med og uten altfor mye sannhetsgehalt kunne forekomme og jeg kan nesten høre hu kremte litt forsiktig, men som Frøydis sjøl sa: «Noen ganger ær'e helt ålræit sjøl om sjukdom, død og andre tragedier dukkær opp, pent fordelt te dem fleste av vårs».

Morra og faren min og morra og faren te Frøydis var omgangsvenner og hadde ofte sammenkomster med ovnsstekte grillbæin eller leftåvers fra slaktær'n som dem svælja ner med øl, rødvin eller Å du vie og selters. Når'em så hadde kåmmi ner te tåppen av etiketten eller det lyriske tok åverhånd, sang dem garnisont «si mæ frøken, har'i mærka våren?» . Einar, altså Frøydis sin far, pleide så å rense strupen igjen for gammal svæiserøyk fra Værven og tobakksrøyk fra Petterøe før han deklamerte Terje Vigen, ordrett, med stø røst, innlevelse og patos, når kvelden etter hvert var i nærheten av in the morning.

Forfedrene te Føydis tok en liten svipptur over dammen, te Tacoma, og dere kan jo bare tenke dere om livet var ålræit eller ikke når hele slekta tåga inn på Grand i Oslo, med Amer'ka-kofferter, dobbeltspente dressær og Cary Grant svæis og jobba sæ oppover fra fyrkjelen i kjellær'n og te bassenget på toppen der NRKs Jan Otto Johansen fløyt rundt som hvalrossen Frøya, med snaps i skjegget og meny'n i handa, mens Olaug, mor te Frøydis, handvaska dovremakko'n hans og Einar fløy så svetten rant og serverte Moskva-reportær'n på regning tel kringkastinga. Brødrene te Einar, Birger og Trygve, sjonglerte drinkær i bar'n som om Arnardo sto bak med diger maga og pisk i handa og fikk dem te å slå salto for å hente isbettær og coctailbær mens han ropte «en a' gangen guttær»!

Og hvis Frøydis var født den gangen, det ær jo'kke sikkert, kanskje hu bare var «å pær» i London, så svinga hu sæ under borda der Henrik Ibsen satt eller Hans Jæger kurtiserte Oda Krogh så heftig at Chritian K. svinga sæ helt splitter naken rundt messingrekkværket tel Andre Etasje og Frøydis tenkte at detta livet på Grand må værra helt ålræit. Og midt åppi det hele, mens Olaug og Einar rodde inn i Speilen med dørjesnørerog Frøydis etter på sørfebrett, satt kanskje Ketil Bjørnstad og spelte «Sommernatt ved fjorden» eller «Robåt på Indre Havn» og makrell og pir spratt rundt på buffetbordet, færi sløya.

For alle historiane har ingen snipp og ingen snapp og ingen snute sjøl om livet te Frøydis nå ær ute. Dem lever videre fra munn te munn, hand te hand og hus te hus og den siste skvetten mohito, som hu hadde i kjøleskapet, har fått pels og sitter og snakkær med sæ sjøl og kjedær sæ og Jan Petter og Fia står kanskje ved grinda og ventær, et sted åppe ved Barkost og den væien, mens vi sitter igjen og ær takknemlige og stolte åver å ha fått værre en del av det eventyrlige livet som Frøydis har levd og som hu rævvst og tolerant har spredd som edle stæinær og andre kostelige gaver ut åver vårs.