Agron Tahiri – seniorrådgiver i Konfliktrådet – bor i en nydelig villa et steinkast fra Sølvkrona på Apenes. Trebarnspappaen deler huset med sin kone Sissel og den yngste datteren. De to eldste er for lengst ute av redet. Agron og Sissel overtok huset omtrent samtidig med at Norge stengte ned, på grunn av et fryktet virus. De har ikke angret.

– I mars er det 30 år siden jeg kom til Norge, forteller han.

Valget han tok som ung mann i Kosovo, skulle få innvirkning på resten av livet hans.

– Jeg var innkalt til det daværende myndigheter i tidligere Jugoslavia kalte militærtjeneste. Men på den tida ønsket serbiske myndighetene å bruke militære ressurser til å krige mot de landsdelene som ønsket å løsrive seg. Det innebar at jeg fikk et dilemma, for jeg var egentlig enig med kroatene. En fredelig løsrivelse måtte være det beste, mente jeg. Derfor tok jeg et valg om ikke å delta i krigshandlingene. Mitt bidrag i krigen ble å spare liv.

Arven fra oldefar

– Har du alltid vært en diplomat av natur?

– Jeg er en mann som bestreber meg på dialog. Jeg har sett verdien av å ha et samfunn med flere fredelige løsninger. Kanskje jeg er farget av jobben min, men det gjelder også generelt. Jeg kommer fra en familie der vi i generasjoner har hatt en meglerrolle i lokalsamfunnet, forteller Agron.

– Både min oldefar og min bestefar var overhoder i byen vi kommer fra. Du kan kanskje kalle det en slags høvdinger. Begge var analfabeter, men alle de uskrevne reglene som gjaldt, kunne de på rams. Siden jeg var eldst i søskenflokken var det knyttet noen forventninger til hvordan jeg skulle være, og hvordan jeg skulle oppføre meg. Jeg måtte øve meg på å møte folk med autoritet, men uten å være autoritær. Den yngste broren min slapp nok unna med mye mer enn jeg.

For ikke lenge siden besøkte han sitt opprinnelige hjemland.

– Vi reiste nedover for å feire mammas 70-årsdag som var blitt utsatt på grunn av pandemien. Det er første gang siden 90-tallet at det har gått så lang tid uten at jeg har kunnet besøke familien. Der hjemme diskuterer man fortsatt sånt som min far og bestefar uttalte seg om. Det er mye positivt som kan skape læring. Familien var jo motstandere av de myndighetene som var den gang.

Et vakuum i Alta

I åtte år har han hatt kontorplass i Horten. Nå, som seniorrådgiver i Sekretariatet for konfliktrådene, pendler han til Oslo. Men det var ikke gitt at Agron skulle havne i Horten og få en så god jobb.

– Tida da jeg bodde på asylmottak i Alta var vanskelig. Jeg vil ikke si noe negativt om Alta, men levde jo i to og et halvt år uten å få vite om vi fikk asyl eller ikke. Vi var i et vakuum. Jeg var veldig sårbar den tida, og det kunne ha fått meg til å si eller gjøre ting som ville være ødeleggende for meg senere i livet. Mange jeg kjenner fra den tida fikk vanskeligheter. Jeg tenker også på at livet mitt kunne blitt veldig annerledes, hvis jeg ikke hadde sagt nei til å delta i krigen. Det er kanskje ikke det modigste valget jeg kunne gjort, i andres øyne. Men for meg var det riktig.

Så fikk han endelig asyl, og etter hvert gikk turen til Vestfold. En kort periode bodde han i Sandefjord, før han endte opp i Horten.

– Her møtte jeg mennesker som ga meg tillit og som så potensialet i meg, deriblant tidligere Nav-leder Tor Henning Sundeng og leder i Konfliktrådet, Svein Roppestad. Folk som var opptatt av å gi nykommere en mulighet. Hadde det ikke vært for dem, kunne mye gått annerledes.

For Horten er annerledes enn mange andre byer, har Agron erfart.

– Det er her jeg har funnet meg best til rette. Ikke minst takket være Albatross IL, som er den mest inkluderende gjengen du kan tenke deg. Gjennom dem har jeg lært meg å spille innebandy. Vi spiller også fotball om sommeren, hvis været tillater det. Og bowling. Under koronatida har vi tatt rusleturer for å holde oss i bevegelse.

Egentlig hadde Agron planlagt å ta med seg gjengen fra Albatross IL til Kosovo i 2020. Det måtte naturligvis avlyses.

– Nå er drømmen å gjennomføre en slik tur i 2022, sier han.

For ikke lenge siden fikk han en helt spesiell overraskelse.

– Det skjedde 19. februar, den dagen jeg fylte 50. Jeg trodde nesten jeg hadde begynt å fantasere, da jeg hørte bursdagssangen på albansk. Men så var det altså gjengen fra Albatross som hadde lært seg den albanske teksten til ære for meg. De hadde med flagg, og sto med god koronaavstand til hverandre mens de sang.

Han blir fremdeles rørt når han tenker på det.

– Jeg tenker at jeg har to hjemland: Kosovo og Norge. Jeg vet hvor jeg har mine røtter, men jeg har slått rot også her i Horten, på grunn av de flotte menneskene. Men uansett kommer jeg aldri til å slutte å kalle meg flyktning og asylsøker. Asylsøker fordi det sier noe om serbiske myndigheter som jaget meg ut av mitt eget land og flyktning forteller om Norge som tok meg imot.

De viktige møteplassene

For Agron er det særlig én faktor som gjør ham stolt over å være innbygger i Horten.

– Jeg synes Horten er flink til å skape møteplasser for god dialog i fredstid. Det sier jeg fordi det er i fredelige tider man må øve på de ferdighetene, på samme måte som man avholder brannøvelser. Slike møteplasser er alt fra biblioteket til Kulturhuset 37 og arenaene der de frivillige møtes. Konfliktrådet er også en slik møteplass for dialog. Det merkes at holdningen er at vi må kunne snakke sammen, selv om vi ikke alltid er enige.