Mitt lille breddefotball-eventyr

Truls Råen

Truls Råen

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

MeningerJeg har aldri vært noen god fotballspiller. Jeg har ikke det som skal til. Ingen god skuddfot, flere feilpasninger enn nøkkelpasninger. Jeg tør ikke å gi Gjengangerens lesere kampstatistikken min, det ville vært for flaut. Allikevel har mine fire år med fotball vært noe av det mest givende i mitt liv så langt.

Lukta av sure sokker og svette drakter i en sliten gymsal på Danacup i Hjørring. Fra 12–0 tap mot Nøtterøy i regnvær, til å slå Borre 5–2 med kapteinsbåndet på venstre arm. Jeg har fått venner jeg kommer til å være venn med resten av livet. Minner så morsomme at jeg gråter av latter og må hive etter pusten. Da jeg brukte keeperhansker som erstatning for leggskinnene jeg hadde glemt hjemme, eller da en lagkamerat våknet med smeltet sjokolade over hele kroppen på Danacup, uten at jeg vil presisere hvem som sto bak.

Kanskje burde jeg være mest takknemlig for at jeg for fire år siden ble andpusten av å løpe opp trappa, mens jeg nå fullfører femkilometeren uten problemer. Jeg gikk fra å sitte foran datamaskinen seks timer hver dag til å nyte løpinga på treninga som ga oss blodsmak i munnen og trang til å kaste opp.

Da jeg var 12 år i 2014 var dataspill meningen med livet. Spol frem fire år, og min favorittfarge er brun, helten min er Ørns Lasse Brandsdal og hobbyen min er fotball. Jeg kan ramse opp 500 fotballspillere, og jeg vet hvem som scora vinnermålet da Norge slo Brasil 2–1 i VM i 1988. Kjetil Rekdal. Jeg var fan av Leicester da vi slo Sunderland 4–2 på hjemmebane, og da vi mirakuløst løftet Premier League-pokalen åtte måneder senere. Jeg kan takke fotballen.

9. januar slutta jeg med fotballen, la opp. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor jeg la skoene på hylla, men jeg tror det er mange småting som spiller inn. Jeg har ikke tid, for mye annet å gjøre. De andre gutta på samme nivå som meg har slutta, og igjen står spillere som har muligheten til å ta steget opp på A-laget. Jeg har ikke motivasjon til å tilbringe dagene mine på kunstgresset. Kanskje slutter jeg fordi jeg ikke føler at jeg kommer til å bli savnet? Akkurat det plager meg ikke så mye, jeg har ikke gjort en innsats for å bli savnet uansett. Én ting er i alle fall sikkert: Det føles riktig å legge skoa på hylla nå.

Jeg kommer aldri til å gå ut av spillertunnelen i Lystlunden i brun drakt og hvit shorts. Jeg kommer ikke til å score seiersmålet på overtid eller løfte kongepokalen på Ullevaal med ørnen på brystet. Jeg har henvist meg selv til tribunen, og blir en av de som må kjøpe sesongkort før seriestart. Jeg må se kampen fra sidelinja, men jeg er stolt av meg selv likevel. Jeg har opplevd seiersmål på overtid, bitre tap og minnerike seiere. Jeg har scora det avgjørende målet og fått rødt kort. Jeg har opplevd lukta av sure sokker og svette drakter i en sliten gymsal på Danacup.

Jeg vil garantert ikke bli husket slik som Gerrard og Ronaldinho, men jeg er minst like takknemlig og stolt over alt jeg har opplevd og sett. På elegant vis vil jeg takke alle som har vært med på å skape mitt lille breddefotball-eventyr. Dere har endret livet mitt.

Artikkeltags