Fotball, øl og forelskelse

DEL

MeningerEr man for gammel til å skifte trosretning når man er over 50 år?

På arbeidsplassen min, altså redaksjonen i Gjengangeren, er så godt som alle fotballgale. Det finnes noen ganske få unntak. Inntil i fjor var jeg ett av dem.

Det ville aldri falle meg inn å se en kamp på TV, langt mindre oppsøke en arena for å se spetakkelet med egne øyne, eller sette meg på en pub sammen med brølende karer (ja, for mannfolka er i flertall) for å overvære en kamp. Jeg har himlet med øynene og ristet på hodet når presumptivt intelligente kollegaer bruker lunsjpausen (og andre temmelig sjeldne pauser) på å diskutere straffespark, taklinger og offside, og hva det nå heter, alt sammen.

For en del år siden ble jeg utsatt for et massivt press fra kollegaer på huset: De ville absolutt, på død og liv, at jeg skulle velge meg et engelsk liga-lag som «mitt». Jeg skjønte ikke vitsen, men til slutt ga jeg etter for presset og plukket ut et.

«Fordi de har den fineste kampsangen», svarte jeg da det ble krevd en begrunnelse.

Min daværende sjef skinte som en sol. Jeg hadde ikke vært klar over at laget med den fineste kampsangen var hans lag. Om begrunnelsen min var syltynn, godtok han den.

Om sant skal sies ble jeg ikke mer interessert i sporten enn det jeg hadde vært tidligere.

SE OGSÅ:

Inntil for et drøyt år siden. I løpet av den tida har jeg vært på fotballpub i Horten flere ganger, men også i flere andre byer. Jeg har til og med vært på en stadion i England sammen med 54.073 andre gærninger og skreket meg hes, mens jeg var vitne til at laget med den fineste kampsangen banket Burnley 4–2. Jeg har fått meg skjerf, og en fin, rød caps med en slags fugle-drage på. En «griff» heter det visstnok.

Hva skjedde?

Jeg ble forelsket, rett og slett, halvgammel kjerring som jeg er. I starten ble jeg nok med på fotballpub mest for å vise mannen i mitt liv at jeg kunne være både kul og fleksibel, selv om jeg faktisk ikke var særlig interessert i det som foregikk. Mannen i mitt liv har én stor kjærlighet, ved siden av kjærligheten til meg: Han elsker laget med den fineste kampsangen.

Etter kort tid ble det jeg som uker i forveien markerte viktige kampdatoer. Ja, jeg har til og med vært på pub med TV-overføring av kamp med laget med den fineste kampsangen uten at kjæresten var med!

Jeg sliter fortsatt litt med å skjønne når det er offside, og hands-reglene virker ikke bare komplett uforståelige på meg; i mine øyne er de direkte urimelige, slik de praktiseres. Men jeg har sett lyset. Jeg er frelst. Halleluja! Det er noe med den galskapen man opplever når man virkelig går inn for å støtte et lag – det handler om følelser. Her ser man voksne menn gråte og rase, men man kan også oppleve å få bjørneklem fra vilt fremmede!

Sist lørdag gikk laget med den fineste kampsangen hen og vant hele Champions League. Kanskje ikke tidenes mest spennende kamp, men mer enn nok spennende for meg som allerede sliter med litt for høyt blodtrykk. (Jeg er faktisk ikke sikker på om fastlegen min ville synes at en slik interesse er bra for helsa mi.) Vi feiret hele kvelden, og fortsatte feiringen utover søndagen.

Jeg vet bare én ting: I'll never walk alone.

Artikkeltags