Gå til sidens hovedinnhold

Forbannelsen i Øvre Keisemark: «Du har tatt livet av ham og du har tatt livet av meg»

Del tre av Gjengangerens påskekrim «Forbannelsen i Øvre Keisemark», skrevet av Jørgen Brekke.

Artikkelen er over 1 år gammel
For abonnenter

Ikke fått med deg de første delene?

Les dem her:

Forbannelsen i Øvre Keisemark: «Han våknet og hev etter pusten, og trodde at han skulle dø»

Forbannelsen i Øvre Keisemark: «La dem for guds skyld ikke ha soverom i andre etasje»

«Du har tatt livet av meg!»

Truls Holtan stirret vantro på mannen på båren framfor ham. Han hadde reddet ham ut av røyken i siste øyeblikk, idet han besvimte av røykforgiftning. Utenfor hadde mannen våknet til live, og nå tok ambulansepersonell seg av ham. De hadde gitt ham oksygen og etter Holtans forespørsel, vurdert at han var frisk nok til å snakke med politiet før de tok ham med til sykehuset i Tønsberg. Mannen var mattelærer og het Anthon Bruun. Det var stort sett det Truls visste om naboen.

”Hva er det du mener?” sa Holtan og tenkte at mannen var i sjokk og ikke visste hva han sa.

«Du har tatt livet av ham og du har tatt livet av meg», sa Anthon Bruun.

Holtan krympet seg: «Var det flere der inne?»

«Ja, han var der inne. Og nå har du tatt livet av oss begge.»

Holtan stirret forskrekket mot huset.

Noen Anthon Bruun åpenbart elsket høyt var fortsatt inne i flammehavet. Men nå var det for sent. Holtan betraktet det svarte brente veggpanelet og de knuste vinduene. Brannmannskapene pumpet fortsatt vann inn i andre etasje. Røken steg fortsatt tykt opp langs veggen. Holtan husket med gru den svarte røyke og varmen. Brannen hadde bare økt i styrke etter at de kom seg ut derfra, så om noen var igjen ville vedkommende uten tvil være død.

«Hvem var det?» spurte Holtan forsiktig. «Var sønnen din der inne? Eller et annet menneske du var glad i?»

«Nei, ikke et menneske. Og ikke er jeg særlig glad i ham lenger heller, selv om jeg var det en gang. På grunn av ham er livet mitt ødelagt, jeg er dødsdømt.» Med ett virket Bruun skrekkslagen. Blikket hans flakket.

«Og du snakker altså ikke om et menneske. Er det en hund eller en katt?» spurte Holtan, og hørte selv hvor tullete det låt. Hvordan skulle en katt kunne ødelagt livet til Bruun.

«Nei, det var ikke et levende vesen», sa mannen.

Nå så Holtan noe mer en vantro og sjokk i øynene hans. Det var enten frykt eller galskap.

Usikker på om det egentlig var riktig å presse dette mennesket ytterligere, spurte han Bruun: «Så hva holdt du på med der inne? Hvorfor var du ikke på vei ut? Det var som om du kjempet imot da jeg forsøkte å redde deg, som om du ikke ville bli reddet.»

Anthon Bruun så ut som om han ikke hadde hørt det Holtan spurte om.

«Det var han», sa han bare.

Holtan trakk pusten tålmodig og forsøkte å se beroligende på mannen ved siden av seg.

«Ja, det var han. Du har alt fortalt meg det, men det jeg trenger å vite er hvem han er.»

«Gulebamse. Gulebamse var der inne.»

«Gulebamse?» Holtan stirret på mannen på båren. «Dette må du forklare nærmere.»

«Gulebamse er et kosedyr. En bamse.»

«En bamse?» sa Holtan vantro. «Et kosedyr? Var du villig til å ofre livet ditt for et kosedyr?»

«Det var ikke noe vanlig kosedyr,» sa mannen og skar en grimase, mens han tørket sot fra ansiktet. «Jeg har hatt ham siden jeg ble født. Men det gikk mange år før jeg innså hvordan ting hang sammen.»

Holtan så seg rundt. Han lurte på om han burde informere ambulansepersonellet om at mannen de skulle ha med seg åpenbart var i sjokk, men samtidig ville han høre fortsettelsen på dette.

Neste del kan du lese her torsdag 9. april.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.