«Ja takk – begge deler» skal visstnok Ole Brumm ha svart på det spennende spørsmålet om han ville ha melk eller honning til brødet. Hvis vi stiller spørsmålet til deg som enten er elev, foresatt, besteforeldre eller politiker: Hvordan vil du at elevene skal lese i 2022, på papir eller skjerm? Er svaret da gitt? Spør derfor barnet eller barnebarnet ditt eller noen du kjenner om hvor mange lærebøker de har fysisk i dag. Svaret kan overraske deg.

I skyggen av korona har også den største utdanningspolitiske endringen siden 2006 blitt innført, en fagfornyelse. En fornyelse ikke gjennom innføring av nye fag, som du kanskje kan bli forledet til å tro, men en endring i hvordan elevene skal utvikle sin kunnskap og kompetanse. Retningen står likevel fast, slik at elever i alle aldre kjenner igjen skolens mål: «Elevane og lærlingane skal utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet. Dei skal få utfalde skaparglede, engasjement og utforskartrong.»

Nytt i fagfornyelsen er derfor at dybdelæring som læringsstrategi har blitt langt tydelige enn før. Dybdelæring kjennetegnes ved at elevene gradvis utvikler kunnskap og varig forståelse av begreper, metoder og sammenhenger i fag og mellom fagområder. Elevene skal reflektere over egen læring og bruke det de har lært på ulike måter i kjente og ukjente situasjoner, alene eller sammen med andre. Etter denne snirklete lange omveien med ord, nærmer vi oss kjernen i problemet: Hva er din foretrukne metode for å lære deg ny kunnskap når vi snakker om lesing? Skjerm eller bok?

Leseforsker og professor Anne Mangen ved Lesesenteret i Stavanger har nyansert beskrevet fordelene ved å kombinere lesing både på skjerm og gjennom bøker. Den største fordelen ved å lese på skjerm er at de digitale tekstene har en lettere inngangsterskel, særlig for de som leser lite fra før. For kortere, enkle tekster spiller det derfor ikke nødvendigvis noen rolle om vi leser på papir eller på skjerm.

Men, og dette er viktig, papir viser seg å være langt bedre enn skjerm når vi leser for å få en dypere forståelse og for å huske det vi leser. Langlesing, for eksempel av skjønnlitteratur, eller tekster med mye informasjon, det skolen kaller fagtekster, er derfor ofte vanskeligere på skjerm.

Ifølge et intervju sier Anne Mangen: «Når vi samtidig vet at det særlig er denne lesingen som fremmer leseferdighetene, er det uheldig at stadig mer av lesingen i skolen skjer på skjerm.» Bit deg merke i dette; vanskeligere på skjerm. Et annet signifikant funn som gir grunn til bekymring, er at de negative effektene ved lesing på skjerm har økt over tid, uavhengig av aldersgrupper og tidligere erfaring med digitale medier og teknologier. Det gir dessverre ingen fordeler gjennom å vokse opp i digitalisert samfunn når det kommer til lesing på skjerm kontra å lese i en bok.

Digitale løsninger koster ganske mye, og bøkene er enda dyrere. Samtidig, skal vi gi elevene våre mulighetene til å utvikle seg til gangs menneske, så våger jeg påstanden om at vi må ha begge løsninger tilgjengelige. Skal vi gi elevene i hortenskolen de beste forutsetninger for å lykkes, så fortjener og trenger barn og ungdom lærebøker, også i papirform og ikke bare på skjerm. Elevene må ha bøker i alle fag, på alle trinn og i alle skoleslag, også videregående. Det er ikke situasjonen en måned inn i 2022. Politikerne våre har styrket innkjøp til den enkelte elev, men det er ikke nok. Dette er et prekært behov som gjelder for alle kommuner, ikke bare i Horten. Statlige myndigheter må sterkere på banen enn bare de lokale. Vil det bli prioritert høyt nok? Jeg er dypt bekymret for svaret må jeg innrømme.

Derfor avslutter jeg ved å svinge tilbake til vårt kjære Ole Brumm-sitat som visstnok var litt unøyaktig i starten. Vi lar brødet være et symbol over bøkene. Honning og melk kan være kunnskap og kompetanse og deretter leser vi historien slik den var i den første oversettelsen: «Brumm likte bestandig å spise litt ved elleve-tiden om formiddagen, og han ble svært glad da han så at Sprett dekket på bordet med tallerkener og krus, og da Sprett sa: «Vil du ha honning eller melk til brødet?» var han så betatt at han sa: «Begge deler,» men for ikke å virke glupsk skyndte han seg å legge til: «men du behøver ikke å gi meg brød».

Her glemte Ole Brumm i befippelsen det viktige. Vi trenger nemlig brødet/bøkene. Vi trenger digitale løsninger, men det er bøkene som gir elevene våre mest læring og som de de vokser faglig på. Det er ikke et spørsmål om verken/eller, men begge deler.

Vi har det digitale, men uten lærebøker gir vi ikke barna våre optimale forutsetninger for kunnskap og kompetanse. Kan vi virkelig tåle det? Jeg tror vi alle vet svaret.