Gå til sidens hovedinnhold

– Et liv med Bob

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det måtte værra midten av 60-tallet. Jeg åvertok gitar'n te fattær'n. Han hadde fått sene-skjede-betennelse på Addes gitarkurs på avholdslokalet, så jæ åvertok plassen hans ævv. Minst en av brødrene Sætre var dær samtidig.

Jeg hadde hørt Bob Dylans «Blowing in the wind» og etter at kursleder Adde hadde fått trøkt inn klassikær'n Tom Dooley med to akkårdær på vårs, regna jeg med at Blowing in the wind var i boks. Men den hadde pinadø et par 'kårdær te og med utvida akkård-skjema, såre fingertuppar og gloser som kvalifiserær te evig åpphold ved Gamle-Eriks kakkelomm, var jeg istand te å kåmma igjennom storverket te Bob. Og kvelds- og nattemørket på Borrevannet, Borrestranda, Varnestangen, Løvøya, Reverompa, Buskjær og Bakom har fått nyte lyden av lett syrlige guttestemmær i åvergangen mellom sopran og tenor, ofte tungt påvirka av enda syrligære tyrkisk hvitvin eller øl kjøpt på forfalska fullmakt på Torkildsens lokale ølutsalg i Apotekergata.

Året 1969 var et fruktbart år. Creedense Clearwater Revival debuterte med et album med samma tittel, Beatles ga ut Abbey Road og Bob kom med Nashville Skyline. Creedence var jo egentlig dem største på den tia, det kan ha no med at jæ debuterte årntlig seksuelt i ei dobbeltseng i Øvre Keisemark, (før det hadde're mest vært smånipping under hyttene te Eiken Pikepangsjonat), akkompanjert av den hese stemmen te John Fogerty som raspa fram Susie Q på Radio Lux. Det va'kke like lett å få te en hyrdestund te tonene fra Masters of War eller Hard rain's a-gonna fall....

Ukelønna og eventuelle feripengær på den tia va'kke svær nok te 3 album, jæ hadde nettopp investert i Jack Londons samlede verker på 24 bind i 1970, men en eller annen gang på slutten av året hadde jæ nok kæsj te å hente ut min første LP hos Berger Kalsen - Nashville Skyline av og med Bob. Etter en meget subjektiv kåring og feiring iført en dansk frokost med det hele, har jeg enstemmig vedtatt at det ær hans vakraste album. En perfekt samling låtær, en duett med Johnny Cash, en instrumental som ikke ligger tebake for bluegrasgutta i teknisk utførelse og skikkelige kremlåtær som står sæ ennå. Og sist men ikke minst, han synger helt reint med en nydelig, lett nasal stemme og ikke en sur streng på noen av instrumenta!

Bobs protester mot krig, bomber og andre fæle ting dalte nok litt utåver på søttitallet da Nixon var fjærna og fredsdpapirene te Vietnamkrigen blei underskrivi i Paris. Andre tok åpp arven og Bob kunne vie sæ te Jesus og muligheten for hans snarlige gjenkomst. Da tok jæ time-out. Det blæi for stært asså, eller for å si det på en annen måte, jæ trudde han skulle bli omreisende evangelist som min svigerfar og ende åpp på samma scena som Aage Samuelsen og Billy Graham. Men et under, eller ska vi si mirakel skjedde: I steden for at Jesus gjenåppsto så gjorde Bob det, for meg med albumet Oh Mercy. Jæ følte, jæ hørte og jæ kjente at det var meg han henvendte sæ te, at han ba om tilgivelse på en måte, at han ville ha mæ tebake i flokken - og det fikk han.

Han spørte mæ direkte: What was it you wanted, han sa at vi lever i en Political World og at Everything is broken, altså mange av de tinga vi har tatt for gitt, men om kvelden så retta'n det åpp igjen med Ring them bells. Bob og jæ var på bøljelengde igjen. Ja vi var så på bøljelengde at jeg fant at det var på tie å åversetta'n te hortensk:

Jæ blir hos dæ i natt. (I'll be your baby tonight)

Steng ditt vindu, steng di dør,

gjøm dine sårger i nattas slør,

for jæ blir hos dæ i hele natt.

Sett fram mat, fyll åpp vin,

tenn på lys a' stearin,

for jæ blir hos dæ i hele natt.

Hør på nattergalens vakre symfoni

i treet dær ute.

Se månen smilær sitt evig smil

mot din rute, seng og pute.

Legg vekk stress og hvil din rygg,

vakre vene, nå ær'u tryggfor

jæ blir hos dæ i hele natt.

Gjennom nittitallet og utåver i det nye årtusenet har platene kommet jamnt og trutt, fra han og te mæ. Stemmen har forandra sæ. Han ær blitt en hes crooner som har hivi sæ på trenden med å læite fram gammalt fra arkivene i de mørke, amerikanske kjellerane. Musikerane han brukær nå stemmer strengane, ja jæ trur te og med at dem øver litt på forhånd og munnspellet hans hvinær ikke så mye i høytalerane lenger. Han ær blitt så svær at prisane henger tunge og gyldne på veggær og pæishyller og det sekke engang ut te at han har bestilt plass på Kveldssol aldershjem.

Og han inspirerer folk åver hele verden te å ta fram igjen dem gamle låtane, som i mitt tilfelle, åversetta tjuetre låtær te hortensk og framføre dem som en hyllest te en mann i sin alders høst og han ga til og med en aldri så liten pekefinger da jæ havna på glattcelle og fikk inspirasjon te å skrive ei låt i hans ånd:

Bot og Bedring.

Har gjort feil og bomma stygt,

skapt sinne, angst og frykt,

bot og bedring, bot og bedring,

nå ska det bli bot og bedring.

Tatt a' purken, dem sa det var fyll,

det glatte rom var ingen idyll,

bot og bedring, bot og bedring,

nå ska det bli bot og bedring,

ja bot og bedring.

Ja livet gir og livet tar,

hvis du ikke lærer så blir'u rar,

bot og bedring, bot og bedring,

nå ska det bli bot og bedring.

Noen går på tryne' og kommer ikke åpp,

andre rettær ryggen og sier ståpp,

bot og bedring, bot og bedring,

nå ska det bli bot og bedring,

ja bot og bedring.

Takk for følle hittil Bob, grattis, og som du sier på den siste plata di: «Its been rough and rowdy ways, but I've made up my mind to give myself to you».

Kommentarer til denne saken