Gjengangerens spalter har den siste tiden vært oversvømmet av indignerte kommentarer om fylkeskommunens kulturarvbyråkraters elleville detaljstyring av enkeltsaker i Horten kommune. Det er ikke vanskelig å slutte seg til de mange protestene og innsigelsene som er kommet til uttrykkene Hortens innbyggere.

At en viss oppgitthet også kan spores i flere av protestene er ikke unaturlig i en situasjon der befolkningene for øvrig har måttet godta statlig detaljstyring som følge av den nasjonale smittesituasjonen. Men alle restriksjonene og detaljstyringen av smittesituasjonen fra overordnet hold til tross. Fylkeskommunens detaljstyring av Horten kommune og dets innbyggere i saker som omhandler «kulturarv», overgår imidlertid det meste av hva de fleste kunne forestille seg i sine villeste fantasier.

Den form for nidkjærhet og detaljstyring en ser fra fylkeskommunens byråkrater i behandlingen av særlig sakene om vollmesterbrakka og plasseringen av monumentet over den første flygingen i Norge, må etter min ringe innsikt være i strid med hva som er meningen med å ha et eget byråkrati som skal passe på at vi ikke begraver og glemmer alt av nasjonens forhistorie.

Uansett hvordan vi vurderer saksbehandlingen fra fylket, er det vel ingen tvil om at det såkalte «lokaldemokratiet», som de nåværende regjeringspartiene framhever som viktig, har havarert.

På mange måter har fylkets behandling av nettopp de ovennevnte kulturarv-saker i Horten, vist at det ut over enhver rimelig tvil, vil være riktig å avvikle hele fylkeskommunen inkludert den overnidkjære «avdeling for kulturarv» og gi de enkelte kommuner det lokaldemokratiet de fortjener.

Tore Lasse Moen Ekte hortenser