Gå til sidens hovedinnhold

Et år med pandemi – hvor mange år med psykiske helseproblemer?

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Helt siden i mars 2020 har Mental Helse advart mot hva pandemien og smittevernstiltakene kan føre til av konsekvenser for vår psykiske helse. Mange av de advarslene har dessverre slått til. Det har fått store konsekvenser for oss alle, men mest av alt for sårbare grupper; barn og unge som har livet foran seg.

Mennesker som allerede sliter med psykisk helse har blitt dårligere. Hver tredje nordmann synes hverdagen er psykisk belastende på grunn av endringene som har fulgt med corona-utbruddet, viser en undersøkelse som er gjort av Opinion på vegne Norsk koronamonitor. Undersøkelsen viser også at en av fem yngre under 30 år har det dårlig.

VG skrev om at flere barn og unge sliter psykisk og at både sykehus og barne- og ungdomspsykiatrien (BUP) opplever en pågang som de aldri har opplevd før.

Generelt har befolkningens psykiske helse blitt forverret; økende angst, depresjon, ensomhet og isolasjon. Mental Helse Hjelpetelefonen kan rapportere om et økende antall som sliter med selvmordstanker.

Ventetidene har økt, behandlinger blir avlyst eller utsatt. Helsepersonell har blitt omplassert, avdelinger er blitt stengt i perioder og enorme ressurser er satt inn på å bekjempe viruset.

Regjeringen hadde varslet at det skulle komme en kraftfull tiltakspakke for barn og unge 29. januar. Vi er glade for satsingen for studentene, som også har betalt en høy pris. Men så legger regjeringen resten av ansvaret på allerede hardt pressede kommuner. Regjeringen mener tilsynelatende at kommunene har fått nok midler. Hvor er satsingen på rask psykisk helsehjelp, som kan avlaste en allerede hardt presset spesialisthelsetjeneste? Hvor er satsingen på lavterskeltiltak for barn og unge og andre sårbare grupper? Hva med alle de som blir henvist av sin lege til videre behandling som blir avvist av spesialisthelsetjenesten fordi de ikke er syke nok?

Det er ikke så underlig at ventetidene blir redusert, slik regjeringen viser til, når mange med henvisning fra sin fastlege blir avvist på døra. Vi får meldinger fra mange leger om at de har sluttet å henvise videre, fordi de vet at pasientene deres blir avvist. Det er ingen grunn til at man skal trenge en henvisning fra lege for å få hjelp med psykisk helse. Vi trenger flere åpne dører, og at folk får hjelp der de bor.

Hva gjøres for å kompensere for alle de mange tusen døgnplassene i spesialisthelsetjenesten som har forsvunnet de siste årene? Det er lagt opp til at flere skal benytte poliklinisk behandling og mange oppgaver legges til kommunene. Men kommunene må få friske midler for å løse nye oppgaver.

Psykisk sykdom er alvorlig. Det er alvorlig for den det gjelder. Det er alvorlig for pårørende. Det er alvorlig for samfunnet, og, ikke minst, det er alvorlig for hjelpeapparatet. Når det svikter – og det gjør det dessverre for ofte – så er situasjonen livstruende.

Vi i Mental Helse frykter at vi får en psykisk helse pandemi i etterdønningene av Covid-19 pandemien, og derfor må det en kraftsatsing til. Både for spesialisthelsetjenesten og kommunene.

Vi kan spare liv og penger ved å gjøre de riktige valgene nå. Mental Helse krever en tiltakspakke fra regjeringen og en ny opptrappingsplan. Nå mer enn noen gang må det satses på psykisk helse. Hvis ikke, kan de menneskelige kostnadene bli enorme på lang sikt.

Karin Lise Borea Gabrelsen

Kjetil Halvorsen

Kommentarer til denne saken