«Frozen shoulder», sa legen og trykket meg forsiktig på stedet som har sørget for at husets sistefødte har fått utvidet vokabularet de siste ukene.

«Sikker?», spurte jeg, og beit i meg en grimase. «Jeg trodde slikt var forbeholdt folk over middagshøyden?»

Min hyggelige fastlege så mildt på meg. Hun sa ingenting, og jeg hørte hva hun sa.

Dessuten har jeg ant det en stund. Det har blitt stadig vanskeligere å bruke armen. Ikke har jeg kunnet skifte hjul, ikke hogge ved. På toppen av det hele har styggedommen som har gnagd seg fast i skulderhøyde, gjort det umulig å feire favorittlagets scoringer med hendene over hodet. Akkurat det har i og for seg ikke vært påtrengende nødvendig i det siste.

Heller ikke i lokalpolitikken er det all verden å juble for. Etter flere år med økonomisk oppgang, gode driftsresultater og stadig flere penger på bok, er nye realiteter i ferd med å treffe oss, og det smertefullt.

Noe er selvforskyldt. Noe er uforskyldt.

Det selvforskyldte handler om gjelda vår som har vokst seg rekordhøy. Totalt skylder Horten kommune nå svimlende 3,3 milliarder kroner. Da Are Karlsen overtok ordførerkjedet i 2015 tilsvarte gjelda om lag 50.000 kroner per innbygger. I dag er tallet 120.000.

To ting må i rettferdighetens navn sies om denne økningen.

For det første har pengene stort sett gått til nødvendige oppgraderinger, ikke minst av skolene våre.

For det andre har politikerne stått sammen om nesten alle låneopptakene.

Men totalsummen er blitt for høy, og selv om hovedansvaret for dette er posisjonens, med Arbeiderpartiet i spissen, bør politikerne nå stå sammen om å håndtere den krevende økonomiske situasjonen vi har havnet i.

For de selvforskyldte problemene forsterkes kraftig av de uforskyldte. Krig og uro sender økonomiske kastevinder i alle retninger, også i vår. Uroen gjør at rentene stiger betydelig. Neste år vil de koste Horten 30 millioner kroner mer enn i år. Samtidig utløper deler av kommunens fastprisavtaler på strøm og gir oss en ekstraregningen på drøyt 20 millioner.

Og ille kan dessverre bli verre, i hvert fall om politikerne gjør som de litt for ofte pleier.

For neste år er det valg, og alle som har vært med på slikt, vet at det ofte er kostbare greier, eller løfterikt, om du vil. Normalt øker antall løfter kraftig fram mot valgdagen, mens viljen til måtehold minker tilsvarende. Den slags luksus kan vi neppe koste på oss i år.

Skal vi klare å håndtere gjelden og unngå dype kutt som rammer våre mest utsatte, er det trolig bare en vei å gå: den vi går sammen. Jeg tror tida er inne for de brede politiske løsningene hvor politikere i alle farger erkjenner situasjonen og stiller seg skulder ved skulder, for å samarbeide og for å lytte til hverandre. Det krever at de stiller med litt mer åpent sinn enn vanlig, og kanskje ikke fullt så åpen munn, og at de bruker mer tid på å leite etter løsninger enn på å jakte etter forskjeller. Selv om det snart er valg.

For våre utfordringer er større enn før, og vi må ta høyde for at det som virker vanskelig i dag, kan bli umulig i morgen om vi ikke raskt tar grep. Gjelda må ned, det samme må forventningene, og oppmerksomheten må i hovedsak forbeholdes de som trenger den mest.

I tillegg må vi sammen ruste oss for det tidligere utenkelige. Den lokale beredskapen må opp.

For vi er sårbare. Strøm, vann, data … skallet rundt oss er tynt for tida, ingenting er som det var, og kanskje er dette den nye normalen.

I så fall er det nå våre folkevalgte virkelig må vise hva de er lagd av, at de kan heve seg over småskubbing, og samles om de nødvendige grepene.

Jeg tror det er det velgerne forventer av dem og at det vil bli mottatt med hodenikk og varme tanker.

Noe som er langt å foretrekke framfor en kald skulder.