I dag markeres den internasjonale FN-dagen for tegnspråk, for å markere at Verdensforbundet for døve ble stiftet 23.september 1951. Jeg benytter anledningen til løfte fram og applaudere et stort gjennombrudd for tegnspråklige som har funnet sted på Universitet i Sørøst-Norge (USN) sin campus i Porsgrunn, og som jeg håper og forventer at vil skape en endring i hele akademia.

Som følge av prosjektet «Tegnspråklig vernepleierutdanning», som er et samarbeid mellom NTS Kompetanse og USN med støtte fra Stiftelsen Dam og Norges Døveforbund, er vi nå tolv tegnspråklige studenter som går på vernepleiestudiet her, sammen med i overkant av 70 medstudenter. Og vi opplever at vi får utfolde oss og lære på like vilkår som resten av kullet.

Mange av oss har tidligere studieerfaringer, og mange av disse samstemmer. Når man er alene som tegnspråklig student, så er det ikke like lett å utfolde seg, gjøre seg synlig og ta en plass. Tegnspråktolken blir liksom «din stemme», og den blir hengende ved deg til enhver tid gjennom studietida.

Når vi nå er tolv tegnspråklige studenter i klassen, trenger vi ikke å ha med oss tegnspråktolk når vi skal kommunisere med andre medstudenter på ulike arenaer i studietiden. Dette skaper en psykologisk trygghet, som gjør at vi tør å være modige, tør å ha en klar identitet, tør å utfolde oss, og vi tør å drøfte tøffere. Endelig kan vi være en som tar ordet og får anerkjennelse.

Den tegnspråklige studentgruppa vår er ganske synlige. Hendene våre veiver fra det ene til det andre, det blir masse latter og rare ansiktsuttrykk og plutselige overraskelser, for eksempel kaffekopper som flyr gjennom lufta og knuser i kantinegulvet etter at en av oss var litt ivrige i diskusjonen.

Dette er helt normalt hos oss. Vi er litt klønete, men vi skammer oss ikke. For vi er ei gruppe som bombarderer studentmiljøet i Porsgrunn med stolthet, utfoldelse og økt kunnskap blant andre studenter, der mange av dem aldri har forholdt seg noe særlig til tegnspråk, eller har erfaringer knytta til hva det innebærer å leve uten hørsel i dagens samfunn.

Når man har dårlig syn, så ordner man seg bare et par briller på tilbud hos nærmeste optiker og vips, så har du et ganske normalt syn.

Med hørselstap er det ganske annerledes. Det finnes ulike verktøy man kan bruke, som cochleaimplantat (CI), som er en type høreapparat som blir installert i hjernen, vanlig høreapparat, som du stikker inn i øret eller har hengende over øret.

Eller man kan velge å være døv, altså ha det helt lydstille, men samtidig merke bakgrunnsstøy og bass i kroppen.

For mange har dagsformen mye å si for hva de hører. Det kan kreve stor presisjon og konsentrasjon for å kunne få med seg hva som blir sagt på sosiale plasser for noen med svekket eller ingen hørsel.

Det er pinlig å få et spørsmål, og så svare på noe helt annen enn det du ble spurt om. Det skjer stadig. Det skjer ofte at vi blir ekskludert i sosiale settinger.

Vi tolv opplever virkelig at dette prosjektet på USN bidrar til å bygge større aksept og forståelse for oss som prater fullverdig tegnspråk – et språk som nå er anerkjent i Norge som et minoritetsspråk, og har like vilkår som samene sine språk.

Tegnspråk er et fullverdig språk der vi kan uttrykke oss, skape tilhørighet og være en ressurs for oss selv og flere med og uten hørsel. I Norge i dag er det cirka 300.000 som har hørselsutfordringer av ulike slag.

I dag skal vi feire tegnspråkdagen og være takknemlige for at vi kan være synlige, delta i diskusjoner, komme med innspill på selve livet uten hørsel til et større og bredere perspektiv til å bidra med kunnskap og hvordan livet ser ut uten hørsel hos vernepleierstudenter.

For vi tegnspråklige har taus kunnskap som bør vises fram. Livet er jo ikke er svart-hvitt, og levevilkårene er ikke alltid enkle.

Å stå for verdier som mot og respekt for rettferdighet er en indre kraft vi har, og den ønsker vi å formidle. Vi vil fortelle at vi ønsker å bli inkludert i studentsamfunnet og få mulighet til å dele våre opplevelser, erfaringer og å lære av hverandre på godt og vondt – skape mangfold og muligheter i framtidige jobber innenfor yrket vi utdanner oss til.

Hvis vi skulle beskrive tegnspråket med bare et ord, så blir det «fellesskap». Jeg håper du vil være med.