Gå til sidens hovedinnhold

En tenåring kan skate inn i din hverdag - og bli en målestokk for ditt eget liv

Artikkelen er over 2 år gammel

 Dette er ikke et minneord

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

En tenåring på skateboard kan komme rullende inn i din hverdag - og bli en målestokk på hva du gjør ut av ditt eget liv.

Det finnes de som har evnen til å komme andre mennesker imøte totalt uten fordommers filter. Og som uredd, på tvers av samfunnslag og språk, søker å innfri sin nysgjerrighet for mennesker. Individer og grupper. Som taktfullt kan stå i bakgrunnen og observere – eller med en medfødt timing gripe inn med en hjelpende hånd. Som møter alle med vennlige ord og ekte godhet. Og som setter myke og behagelige avtrykk hos alle som krysser tid og rom med denne karismaen.

En kveld for cirka ti år siden satt jeg på vakt da noen banket forsiktig på avisas glassdør i Storgata. En høy, tynn gutt med rastafletter, militærjakke og boots sto utenfor med en minnebrikke i handa. Han hadde knipset bilde fra en ulykke i Grønligata. Bak Palestina-skjerfet var gutten av framtoning både høflig og respektfull. Og nysgjerrig. Han fikk svar på et par spørsmål om driften i avisa. 

Et par uker etterpå var han tilbake. Ny ulykke, og nok en gang var han på rett plass med kameraet. Nye spørsmål. Så neste gang han kom, ble han spurt om å frilanse litt. Gutten viste seg å ha talent for det meste. Han var dus med data. Han var venn med ordene. Og han skapte magi med kameraet. Men aller best var han med mennesker. 

Han skulle bli prisbelønnet og anerkjent som reportasje- og rockefotograf. Bygge opp festivaler i fjern og nær. For meg var han i flere år den unge og vennlige kollegaen som rullet til jobb og parkerte sitt skateboard opp mot kaffeautomaten - og samtidig klarte å utstråle klokskapen til en gammel indianerhøvding. Det er litt av en kunst.

På årets andre tirsdag virket Borre kirke større - og samtidig trangere - enn noen gang. Med alt og alle den rommet. Mennesker, tårer og sorg. Og gode tanker.  

Dette er ikke et minneord. Det sies at man lever fram til den siste gangen noen uttaler ditt navn. Jeg vet ikke hvor det kommer fra. Kanskje fra en gammel indianerhøvding. Jeg tror at det stemmer.

Og hvert eneste flyfoto som trykkes i avisa, blir et tegn på at han følger med fra oven. Signaturen leser jeg gjerne høyt: "Foto: Ole Kristiansen".

 

Kommentarer til denne saken