Det er bare noen uker siden vi våknet opp til de første rapportene om kamper, eksplosjoner og rakettangrep i Ukraina. I dagene som fulgte ble vi overveldet av bilder av familier på overfylte veier og togstasjoner som desperat forsøkte å komme seg vekk fra de ukrainske byene. Vi så mennene som måtte bli igjen, og som sendte barna sine av gårde i visshet om at de kanskje aldri vil møte dem igjen.

Dette er Europa i vår tid. Og vi står tilbake med en vond påminner om at vi aldri må ta fred og demokrati for gitt.

De ukrainske familiene som unnslapp krigen er nå på flukt. Mange av dem befinner seg i Ukrainas umiddelbare nærområder, men flere vil også komme til Norge. De trenger vår beskyttelse og omsorg. Det skal vi gi dem.

Regjeringen har fra første stund vært tydelig på at Norge stiller opp for mennesker som nå flykter fra Ukraina. Dette er det bred tilslutning til fra partiene på Stortinget og fra det norske folk. Det er i det hele tatt overveldende å se hvor mange som ønsker å hjelpe; organisasjoner, enkeltmennesker, kommuner og bedrifter. Det er ingen tvil om at solidariteten er sterk.

Beslutningen om å innføre midlertidig kollektiv beskyttelse for ukrainske flyktninger er viktig og riktig. Det betyr at de slipper en tidkrevende individuell behandling, og at det derfor går raskere å hjelpe menneskene som nå er rammet av krigen. Ikke minst innebærer det at barna ganske raskt har rett til skole- og barnehageplass.

Ukrainske barn betaler nå en skyhøy pris for Putins brutale krig i hjemlandet deres. De har blitt revet ut av hverdagen sin, vekk fra alt de kjenner. Kanskje har de mistet noen på veien. Mange barn vil være traumatiserte av ting de har sett og opplevd. Alt dette er viktig å ha med oss når vi skal ta de godt imot i norske klasserom.

De fleste oss kan bare forestille seg å flykte fra alt det kjente. Å se daglige overskrifter fra hjemplassen om nye angrep, og leve i uvisshet. Vi kan ikke ta bort all påkjenning og smerte, men vi kan gjøre møtet med Norge og oss som fellesskap best mulig.

I Norge har vi laget gode systemer for å bosette og integrere flyktninger. Barnehage og skole er blant de beste integreringsarenaene vi har, og alle barn i grunnskolealder har rett til opplæring innen en måned etter at de kom til Norge. Enda vet vi ikke hvordan krigen utvikler seg eller hvor mange flyktninger som kommer til oss. Ukrainske barn vil komme inn i en skole hvor de ikke behersker språket og mange har traumatiske opplevelser fra hjemlandet. Vi skal stille opp, og samtidig være ærlige om at det kan bli tøffe tak. Jeg håper den sterke solidariteten vi har sett til nå, vedvarer, og at vi fortsetter å være rause med hverandre.

Uansett hvor lenge krigen varer må barn og unge ha et tilbud om barnehage og skole, og oppleve å høre til. Og hvordan kan man egentlig være en god venn for nye klassekamerater som har vært på flukt? Hassan, Lukas og Nabai fra Evje skole hadde gode svar i et innslag på Dagsrevyen nylig:

Ta dem med i leken. Vi kan lære dem litt norsk, og de kan lære oss litt ukrainsk. Støtte dem og fortell vitser som får dem til å le.

Ta dem med hjem og være på aktiviteter sammen.

Barn er kloke – og praktiske.

La oss gjøre som Hassan, Lukas og Nabai!