Et skritt frem, eller to tilbake,

er det slik det alltid skal bli?

Eller kan vi håpe på et under,

at alt skal bli bedre over tid?


At klemmer, nærhet og godhet får vare,

at en hånd gripes tak i av en venn,

at pandemien synker til evig dvale,

og aldri våkner til live igjen!


Vårt håp i livet er alltid tilstede,

om enn det vonde rammer oss hardt!

Slik er vi født de fleste av oss,

i livets mangfoldige kart!


Men likevel, man kan ikke undres på,

om alle mennesker tålte pandemiens nederlag?

Medias overskrifter serverer oss ennå en meny,

som slettes ikke er til noe behag!


Daglig kan vi lese om skyting og drap,

om voldtekt, ran og tyveri!

Om ville fester som går overstyr,

er det blitt en annen pandemi?


Uforståelig for noen av oss å tenke,

at det vonde som var verst, blir til verre,

når man leser om dette i medias verden,

om ting som nedbryter, ja, akk, dessverre!


Mitt ønske for alle er at noen vil forstå,

at verden går til grunne med vold og hat!

At mennesker med makt forstår ens egen verdi,

og gir gode gjerninger istedenfor ødeleggelser og prat!


Så gledes vi dog over at covid-19 flatet ut,

at vi har greid å ta et skritt frem,

at vi ikke ønsker den to eller mer tilbake,

og at verden også vil leve i fred ved å gi det hele en klem!