Menneskene går rundt omkring

hele tiden,

hele tiden,

ja, hit og dit.

Men midt i det hele

går også døden.

Og ingen ser ham, hvem han er.

Han ligner nemlig på de andre,

smiler til og med,

men skjevt,

og så går han i silkesko,

iler hit og dit,

snart fremme,

snart bakerst,

mye for seg selv,

og ler godt når folk blir redde,

Folk tror at døden er usynlig,

og når de ser ham for seg

som en velkledd, blek mann,

så tror de ikke hva de ser.

Men rommet skjelver og blir kaldt,

og man gyser og vil vekk,

og vet ikke hvorfor.

Her er jo så mange folk,

fryktsomme riktig nok,

som jeg også er,

det er vi jo alle,

og en velkledd mann

med silkesko,

er jo ikke så høyst originalt,

men smilet, kjære venn,

det er skjevt,

og latteren,

ja, den er på de gale stedene.