Gå til sidens hovedinnhold

Det skjer noe med Irene når hun trekker på seg kjøredressen: – I bilen er jeg et råskinn, da er det adrenalinet som styrer

Hun skriver dikt og maler. Men når Irene Solberg setter seg i sin lilla Porsche, er det helt andre sider hun viser fram.

– Jeg elsker billøp og ble hektet umiddelbart. Det gjør meg glad og litt gira bare vi sitter her og snakker om det.

I årevis var Irene Solberg tilskuer til at mannen, Thomas Solberg, kjørte baneløp i Porsche Cup racerbil som medlem av Jaffa Racing Norge. Det tente en gnist.

Nå er hun selv et råskinn bak rattet.

– Jeg syntes det så veldig spennende ut, tok banelisens for noen få år siden og fikk prøve meg litt. I 2018 kjørte jeg noen løp på bane et par helger. Det ble tenning direkte, og året etter hadde jeg plutselig egen bil og var klar for løp.

– Som fersk i klassen Porsche 944 startet jeg bakerst i feltet på drøyt 20 biler. Det gikk imidlertid veldig bra det første året, og i løpet av sesongen hadde jeg avansert til en startplass midt i feltet, forteller 52-åringen, som virkelig har funnet noe som gir adrenalinrus.

Kjapp framgang

Alt var koronanedstengt i fjor, men i år ble det åpnet for aktiviteter, bilsport inkludert.

– Ja, det ble full pakke, og for meg er det slik at jeg kjører fem helger i løpet av sesongen. På forskjellige baner. Da er det trening, kvalik og to løp fra fredag til søndag. I tillegg trener jeg så ofte det er mulig på Rudskogen, så det blir mye bilkjøring. På vinteren blir det litt trening på isen med en gammel BMW vi har.

LES OGSÅ: Olaf: – Business as usual, føler ikke at jeg har lagt opp

– Det har vært et utrolig morsomt år for meg. Jeg føler jeg har skjønt mye, og resultatene har vært over all forventning. Nå er jeg plutselig med og kjemper helt i toppen, for øvrig som eneste kvinne i klassen, og det er kjempegøy, sier Irene Solberg og smiler.

To ganger har hortenskvinnen kunnet klatre opp på andre og tredje høyeste trinnet på seierspallen, sammen med andre som har langt mer erfaring enn henne.

– Tredjeplassen på Vålerbanen var mitt beste løp i år. Det var uhyre tett, og da er det viktig å være kald i hodet slik at du holder deg på banen. Alle vil jo fram, og det er mange krevende situasjoner, forklarer Irene, som også har tøyd strikken for langt med det resultatet at hun har kjørt ut.

– Sånt hender, men jeg har aldri vært skadet. Du sitter veldig trygt med seler, krave, brannsikker drakt, hjelm og det hele.

Er ikke redd

Med 180 kilometer i timen på rakstrekket på Rudskogen fulgt av så sen nedbremsing som mulig før svingen, flommer adrenalinet hos de aller fleste.

– Ja, det er klart, men jeg oppdaget tidlig at jeg ikke var redd. Selv ikke i toppfart med biler tett rundt meg på alle kanter, føler jeg frykt. Det gjør meg aldri uforsiktig, men jeg tror det har hjulpet meg til den store framgangen jeg har hatt i år, sier Irene, som ga sin bedre halvdel, Thomas, en skikkelig jobb i vinter.

LES OGSÅ: Jeanett fra Åsgårdstrand til mesterskap i Dubai

– På Rudskogen ble det arrangert en egen Porsche-helg. Banen var våt og glatt, og jeg ville nok altfor mye på kalde dekk. Bilen mistet grepet, og det gikk for full fart inn i autovernet. Det ble store materielle skader, og vi må skifte hele fronten.

– Det er Thomas som skrur. Han er veldig flink og får nok bilen min på banen igjen. Jeg må skryte av innstillingen hans. Han kjører ikke aktivt selv nå, men heier på meg og legger alt til rette for at jeg skal lykkes. Uten ham hadde det ikke gått.

Racing er som livet

– Jeg ser på meg selv som en spirituell person, men er nok også til tider adrenalinsøkende. Jeg har aldri drevet med noen form for organisert idrett, men liker å holde meg i form.

– Det mentale er veldig viktig når du setter deg bak rattet og skal kjøre 12 runder på en krevende bane. Det nytter ikke å tenke på hva du skal ha til middag, for å si det sånn. Du må være veldig på hele tiden og ikke henge deg opp i feil du gjør, men bare tenke neste sving. Du kan sammenlikne det med livet ellers. Det går ikke bra hele tiden, men det er viktig å legge negative ting bak seg, lære av det og tenke framover så godt man kan, sier Irene.

– Både på banen og ellers i livet er det viktig å sette seg mål. Det handler hele tiden om å bevege seg framover til tross for opp- og nedturer. Selv har jeg hatt mange kamper med indre demoner, og bilkjøringen har gjort meg enda bedre kjent med meg selv.

– Jeg har drevet selvutvikling i mange år. Det har vært, og er fremdeles, en spennende reise hvor jeg har blitt mer kjent med mange ulike sider ved meg selv og det å være menneske. Det handler om å utvikle ren egenkjærlighet, forklarer hortenskvinnen.

Lett gjenkjennelig

Irene kjører en 944 Cup-bil, en klasse der bilene skal være originale og så like som mulig slik at det er føreren som avgjør og ikke diverse oppgraderinger. I regelverket står det at det kan gjøres små tilpasninger og det er lov å fjerne unødvendig utstyr, men bilen må være over minimumsvekten på 1214 kg inklusiv fører. Motor, gir og bremser skal være hundre prosent originalt.

Det betyr at det ikke trenger å koste all verden å komme inn i klassen. Bilen er en 1989-modell med en motor på 2,7 liter som yter 165 hk.

– Jeg hadde lyst til å ha en bil som skilte seg litt ut, lage en som var litt meg på en måte. Hovedfargen måtte bli lilla, som er en åndelig farge. Jeg er ganske åndelig av meg. Ikke nødvendigvis i forhold til religion, men med en sterk tro på noe som er større enn oss selv.

– Hovedtanken var at dette skulle bli en litt sånn hippieaktig bil med masse farger, blomster og peace & love og sånn. Jeg er nok selv en hippiesjel, smiler racerføreren.

Litt flaut

Selv om Irene er den eneste kvinnen i klassen, er det ikke snakk om at det er noen gentlemanstakter fra de andre førerne.

– Nei, langt ifra, og det skal det selvsagt heller ikke være. Men jeg føler som kvinne at jeg har måttet bevise mer enn gutta for helt å bli akseptert. Etter denne sesongen med to pallplasser, vet de hvem jeg er. Jeg har skjønt mer av spillet i år og har blitt en reell konkurrent.

Hortensbilen har to kameraer montert inne i bilen, ett som filmer framover og ett vendt mot føreren.

– Vi går gjennom løpene i etterkant, og det er mye læring i opptakene vi har gjort. Det har hendt at jeg har blitt litt flau over å se meg selv. Det er ganske høy temperatur, og når jeg har kjørt ut, har det haglet med kommentarer og stygge ord jeg egentlig ikke trodde jeg kunne, ler Irene, som gleder seg enormt til neste sesong.

– Ja, nå har jeg nådd et nivå som gjør at jeg har troen på at jeg kan hevde meg helt i toppen, og det gjør det ekstra gøy. Jeg har forresten fått prøvekjørt bilen til Thomas også – det var rått! Vi snakker om helt andre krefter i en Porsche 977 cup-bil. Det var i Mo i Rana på våt bane. Jeg hadde bestetid på treningen – det var stort, sier 52-åringen og er et bevis på at alder ikke er noen hindring for å prøve seg på nye og utfordrende aktiviteter.

Kommentarer til denne saken